Hvor de ville tingene er: Miyazaki-menasjeriet

Retting vedlagt

NÅÅR, når vi tenker på animasjon i langfilm, går tankene våre umiddelbart til «Shrek» og Pixar (eller mindre gjerne til «Robots» og «Madagaskar»). Den animerte verdenen, har vi lært, er rund -- skapt i tre dimensjoner av team av datamaskinveivisere og livnet opp av støyende, kunnskapsrike referanser til amerikansk popkultur, fortid og nåtid. Det kan derfor virke noe paradoksalt at verdens største nålevende animasjonsfilmskaper – en betegnelse som fansen hans i Disney og Pixar neppe vil utfordre – er Hayao Miyazaki, en japansk forfatter og regissør hvis verden er flat, håndlaget og ofte uovertruffen stille. Ikke det at Mr. Miyazaki (64) er helt likegyldig til teknologiske fremskritt. Fra og med eposet fra 1997, «Princess Mononoke», har han brukt datamaskingenererte bilder i filmene sine, selv om han nylig innførte en regel om at CGI ikke skal utgjøre mer enn 10 prosent av bildene i noen av bildene hans.

I et intervju forrige uke, morgenen før hans siste film, 'Howl's Moving Castle', hadde premiere i New York, snakket han om den nye teknologien med en blanding av resignasjon og motstand. 'Jeg har fortalt folkene på CGI-staben min' - i Studio Ghibli, selskapet han grunnla sammen med Isao Takahata og Toshio Suzuki i 1985 - 'ikke for å være nøyaktig, ikke for å være sant. Vi lager et mysterium her, så gjør det mystisk.'

Den bevisste følelsen av mystikk er kjernen i Mr. Miyazakis kunst. Bruk nok tid i hans verden -- noe du kan gjøre på Museum of Modern Art på Manhattan, som presenterer et overdådig tilbakeblikk av hans og Mr. Takahatas arbeid -- og du kan oppleve at din oppfatning av din egen verden blir forfrisket, ettersom den kan være ved en tilsvarende intensiv fordypning i oeuvreet til Ansel Adams, JMW Turner eller Monet. Etter en stund fortjener visse utsikter - en bølgende eng med blomster og skyggelagt av høye cumulusskyer, en rekke steinete foten som stiger mot snødekte topper, det falmende lyset i kanten av en skog - å bli kalt Miyazakian.

Det samme gjør visse historier, spesielt de som involverer en ressurssterk, seriøs jente som kjemper med intrigene til kloke gamle kvinner og lidelsene til gåtefulle unge menn. Og det gjør visse temaer også: den katastrofale irrasjonaliteten til krig og annen vold; dårskapen ved å ikke respektere naturen; de moralske komplikasjonene som oppstår fra vanlige handlinger av egoisme, forfengelighet og til og med vennlighet. Som billedkunstner er Mr. Miyazaki både en ekstravagant fantast og en krevende naturforsker; som historieforteller er han en oppfinner av fabler som på en gang virker helt nye og nesten usigelig eldgamle. Deres merkelighet kommer like mye fra friskheten og nyheten han bringer til den overfylte markedsplassen for ungdomsfantasi og fra en nervepirrende, uhyggelig følelse av fortrolighet, som om han gjenreiste legender begravet dypt i det kollektive ubevisste.

MR. Miyazakis verden er full av fantastiske skapninger – søte og uklare, skumle og skumle, kjekke og edel. Det er elskelige skogsprites, skitrende støvkuler og glupske klatter av svart viskøs goo, i tillegg til snakkende katter, griser og frosker. 'Howl's Moving Castle', tilpasset fra en roman av Diana Wynne Jones, har en skurrende flamme, uttrykt i den engelskspråklige versjonen av Billy Crystal; 'Spirited Away' (2001) hadde sitt melankolske, ordløse uten-ansiktsmonster; 'Nausicaä of the Valley of the Wind' (1984), regissørens første mesterverk, ble nesten overkjørt av enorme trilobittformede insekter kalt Om.

Noen av Mr. Miyazakis kreasjoner ser ut til å ha presedenser og analoger innen folklore, fantasylitteratur og andre tegneserier. Den grisende tittelfiguren i filmen 'Porco Rosso' fra 1992 er for eksempel en spektakulær italiensk pilot fra luftfartens tidlige dager, og det er bare tenkelig at han kan ha en stammende fetter et sted på Warner Brothers-området, på jakt etter en et par bukser som matcher blazeren hans. Men de fleste medlemmene av Mr. Miyazakis stadig ekspanderende menasjeri – inkludert Totoro, den saktegående, potmage, vagt kattefiguren som har blitt logoen og maskoten til Studio Ghibli – kommer helt fra filmskaperens egen fantastiske fantasi. I intervjuet ble Mr. Miyazaki spurt om hvor han mente arbeidet hans passet inn i det voksende universet av barns popkultur. 'Sannheten er at jeg har nesten ikke sett noe av det,' sa han med et litt slitent smil. 'De eneste bildene jeg ser regelmessig kommer fra værmeldingen.'

Regissøren, en kompakt, hvithåret mann hvis oppførsel kombinerer tyngdekraften med en viss uhyggelighet, var ikke bare å være flipp. Det er vanskelig å tenke på en annen filmskaper som er så lidenskapelig interessert i vær. Voldsomme stormer, mild bris og solfylt himmel er vitale, aktive elementer, bærere av humør, følelser og mening. Hans monstre og dyr, som deler skjermen med mer konvensjonelt menneskelig-utseende animerte figurer - ungdomsjenter med vindkastende hår, korte skjørt og tallerkenøyne, soldater med barter og rynkete troner - er en integrert del av Mr. Miyazakis landskap, men det mest slående trekket ved filmene hans er kanskje selve landskapene.

Handlingen i filmene hans - han har skrevet og regissert syv funksjoner siden 'Nausicaä' - finner sted langt fra de trange byene i det moderne Japan, og også fra de futuristiske metropolene som gir det dystopiske bakteppet til så mye anime. Karakterene hans har en tendens til å bo i landsbyer i åssiden eller i ryddige, gammeldagse byer der bindingsverkshus klemmer seg sammen langs brosteinsgater. Så mye de kan, i seilfly, på kosteskaft og under sine egne magiske krefter, tar disse karakterene til himmelen; evokasjonen av å fly, for metaforiske formål og for ren visuell moro, er et av Mr. Miyazakis favorittmotiver. Men en grunn til at han våger seg oppover kan være for å gi et bedre syn på jord og vann, som han gjengir med filmisk presisjon og malerisk virtuositet.

Selv om rammene hans fremkaller det forsiktige penselarbeidet og de delikate følelsene til japansk landskapsmaleri, er Mr. Miyazaki i høy grad et produkt av etterkrigstidens Japan, og han sitter på det kunstneriske og kommersielle høydepunktet i landets sprudlende, eklektiske visuelle kultur. Selv om han de siste 20 årene har konsentrert seg nesten utelukkende om film, inkluderer hans tidligere karriere TV-tegneserier og manga (tegneserier). Animasjon, som kom til Japan med den amerikanske okkupasjonsmakten, har siden krigen på en gang blitt legemliggjørelsen av landets antikke modernitet, og også, i hendene på artister som Mr. Miyazaki og Mr. Takahata, et redskap for å gjenskape og bevare dens historie.

Mr. Takahata, hvis rene realisme komplementerer Mr. Miyazakis farge- og oppfinnelsesflukter, gjør dette eksplisitt i filmer som 'Only Yesterday', der en kontormedarbeider i Tokyo ser tilbake på barndommen hennes, og 'Grave of the Fireflies'. en nesten uutholdelig krønike om krigstid. Mr. Miyazakis tilnærming til fortiden er mer mystisk og elegisk. 'Når jeg snakker om tradisjoner, snakker jeg ikke om templer, som vi fikk fra Kina uansett,' sa han. 'Det er et urfolk i Japan,' la han til, 'og elementer av det er det jeg prøver å fange i arbeidet mitt.' Det klareste uttrykket for denne impulsen kan være i de nøye tegnede landskapene, hvorav mange er overvåket av lokale ånder og som alle vibrerer med følelsen av at naturen er en aktiv tilstedeværelse snarere enn et bakteppe. Det er fornuftig at verdens største animatør innerst inne er noe av en animist.

Men samtidig kaster Mr. Miyazakis filmer, hvis omgivelser på forskjellige måter fremkaller middelalderens Japan, 1800-tallets Europa og den antikke fremtiden til Jules Verne og H.G. Wells, et sorgfullt, noen ganger skjennende blikk mot nåtiden. Antikrigsimplikasjonene av 'Howl's Moving Castle', som åpnet fredag, er like umiskjennelige som de økologiske advarslene i 'Nausicaä' og 'Princess Mononoke', og i nesten alle filmer er teknologisk hybris, politisk ambisjon og grådighet de sanne røttene til ond. Hans kritikk av den moderne verden virker imidlertid mindre aktuell enn filosofisk; filmene hans representerer ikke et synspunkt, men presenterer snarere en måte å se på som er radikalt i strid med det som vanligvis møter øyet. Det kan neppe nektes at de er vidundere av eskapistisk underholdning, men dette er ikke en liten del fordi de tilbyr flukt fra støyen og aggresjonen som dominerer så mye annen moderne underholdning. (Ikke det at Mr. Miyazaki akkurat er en outsider til den globale underholdningsindustrien. 'Howl's Moving Castle', som Disney distribuerer her i både en tekstet og kjendisstemme-dubbet versjon, har tjent mer enn 210 millioner dollar i andre land og er tredje mest innbringende filmen i japansk billettkontorhistorie. Foran den er 'Titanic' og 'Spirited Away', som vant Oscar i 2002 for beste animerte film). Hans makt til å fortrylle kan virke ubegrenset -- trollmennene, heksene og trollmennene som bedårer, forfører og blir venn med heltene hans er mindre hans alter ego enn hans slektninger -- men den oppstår fra og kommuniserer en like sterk følelse av fortryllelse.

Det er ikke det at Mr. Miyazakis filmer er pessimistiske, akkurat; som eventyr, kommer de til lykkelige slutter. ('Jeg kommer ikke til å lage filmer som forteller barn: 'Du bør fortvile og stikke av,'' sa han.) Men veien han velger mot lykke kan være urovekkende, kanskje spesielt for et amerikansk publikum som forventer sentimentale bekreftelser basert på på klare grenser mellom godt og ondt. Oppdelingen av verden i helter og skurker er en vane Mr. Miyazaki ser på med mistenksomhet. 'Konseptet med å fremstille ondskap og deretter ødelegge det - jeg vet at dette anses som mainstream, men jeg synes det er råttent,' sa han. 'Denne ideen om at når noe ondt skjer, kan noen få skylden og straffet for det, i livet og i politikken, det er håpløst.' I likhet med den naturlige verden, som følger sine egne lover og rytmer - 'den gjør hva faen den vil,' med Mr. Miyazakis ord - er ikke menneskets natur noe som lett kan forklares eller bedømmes. 'En ting du kan være sikker på,' sier en karakter på slutten av filmen - en kar som har tilbrakt mesteparten av filmen som et stumt fugleskremsel med et hode skåret ut av en gigantisk nepe - 'hjerter forandrer seg.' I det miyazakiske kosmos gjør også sinn, kropper, elver, skoger, nasjoner og alt annet. Trollmenn blir til rovfugler; unge jenter forvandles over natten til 90 år gamle kvinner; grådige foreldre blir forvandlet til griser; stjerneskudd muterer til ilddemoner. Du kan kalle dette magi -- et ord anmeldere av Mr. Miyazakis filmer virker hjelpeløse å unngå -- eller du kan kalle det kunst. Men det kan bare være at han avslører, i sine stille, rørende, hjemsøkte bilder, de skjulte betydningene av ordet 'animasjon', som tross alt betyr ikke bare å sette ting i gang, men også, dypere, å bringe dem til liv.

FILM Rettelse: 19. juni 2005, søndag En bildetekst sist søndag med en artikkel om filmskaperen Hayao Miyazaki feilidentifiserte en animert karakter i filmen 'My Neighbor Totoro'. Det var Nekobasu, eller Cat Bus -- ikke Totoro, karakteren som også fungerer som logoen til Mr. Miyazakis Studio Ghibli.