Da California begynte å skli på små hjul

'Lords of Dogtown', regissert av Catherine Hardwicke etter et manus av Stacy Peralta, handler om et mindre popkulturelt jordskjelv som ble muliggjort av den serendipitiske konvergensen, i Los Angeles i 1975, av to ellers umerkelige hendelser. Den ene var en tørke som tømte regionens svømmebassenger, og etterlot deres glatte, buede betonginteriør tilgjengelig for annen bruk, og den andre var ankomsten, i en surfebutikk i Santa Monica, av en papirpose full av uretanhjul. Festet til et skateboard gjorde disse hjulene det mulig for en dyktig rytter å utføre harde svinger; lange, lette gli; og raske retningsendringer.

I et tomt svømmebasseng eller langs en seksjon av betongrør, kan skateboard endelig realisere sitt potensial til å bli den landbaserte ekvivalenten til surfing, med sin egen etos, sine egne stjerner og sine egne markedsføringsmuligheter.

Mr. Peralta, en av grunnleggerne av denne legende-innhyllede subkulturen (spilt i filmen av John Robinson, en slank, ganske ung skuespiller introdusert for filmpublikum i Gus Van Sants 'Elephant'), har i det siste dukket opp som sin ledende filmhistoriker . 'Lords of Dogtown' representerer både en dramatisk utvidelse og en narrativ komprimering av historien han fortalte i 'Dogtown and Z Boys', en energisk dokumentar utgitt i 2002.

Denne filmen følger knuten til tenåringsgutter i sentrum av skateboardscenen i Venezia, California – Mr. Peralta, Tony Alva (Victor Rasuk), Jay Adams (Emile Hirsch) og Sid Gianetti (Michael Angarano) – mens de kjempe med rivalisering, familieproblemer og konsekvensene av plutselig berømmelse. De må også slite med sin raggete mentor, Skip Engblom, eier av surfebrettbutikken Zephyr og et mindre enn ideelt forbilde. Spilt av Heath Ledger i det som ser ut til å være en dement hyllest til Val Kilmers opptreden i 'The Doors', er Skip alltid flyktig, ofte full og konsekvent den mest underholdende figuren i filmen.

Noe som sier noe, siden 'Lords of Dogtown', fra start til slutt, er ganske mye en blast. Ms. Hardwicke, hvis forrige film som regissør var 'Thirteen', deler med Mr. Peralta en entusiastisk interesse for unge mennesker som verken er nedlatende eller utnyttende.

Ved å trekke på sin lange erfaring som produksjonsdesigner (og på ferdighetene til fotografidirektøren Elliot Davis, som også spilte inn 'Thirteen'), har hun gitt filmen et passe rufsete, upolert utseende i samsvar med det ressurssterke, gjør-det - deg selv estetikk av stedet og tiden den skildrer. Hun og Mr. Peralta er mer interessert i å fremkalle et miljø enn i å fortelle en historie, og scenene deres har både de løse, stopp-og-start-rytmene til en lang sommerdag og den rastløse, konkurransekraftige energien til unge menn i varmen av ungdomsårene.

Det plottet det er består av et sett med kjente veivisere og kriser -- jenteproblemer, familieproblemer, emosjonelle problemer, skateboardproblemer -- men filmskaperne vever seg nonchalant gjennom dem og underordner forutsigbarheten til fortellingen til stilens spontane gleder.

Skuespillet er tiltalende lavmælt, i tråd med skaternes kode for kjølig, våken reserve, men de distinkte og kontrasterende personlighetene til hovedpersonene kommer likevel frem.

Tony, med sin karamellhud og krøllete blonde manke, er forfengelig og ambisiøs, ivrig etter stjernestatusen som venter ham og kanskje villig til å forråde vennene sine for å oppnå det. Jay, kanskje den mest talentfulle skateren, er også den minst i stand til å tjene penger på ferdighetene sine. Stacy, den rette pilen, er først utelatt fra Zephyr-teamet fordi han ikke er villig til å gi slipp på jobben og skolens ansvar. Sid, en rik gutt hvis indre øreproblemer hindrer ham i å gjøre mye på brettet, fungerer som en allsidig sidekick.

Hovedkvinnene i historien er Jays triste, utbrente mor (Rebecca De Mornay) og Tonys søster, Kathy (Nikki Reed), som både Jay og Stacy har en ting med. Og det er en louche-promotør (Johnny Knoxville) som får Skip til å se ut som en speidermester.

Det som forener de yngre karakterene, og det som gir 'Lords of Dogtown' sitt livlige, opprørske spark, er kombinasjonen av hensynsløshet og disiplin som definerer deres tilnærming til skateboarding. Livene deres er en komplisert og kanskje typisk Sør-California blanding av hedonisme og streben.

Bortsett fra Sid, har de alle vokst opp ganske hardt: Kathy og Tony er barn av en tøff, meksikansk-amerikansk far i arbeiderklassen; Jays mor, evig solbrent og litt ustabil, jobber på en lampefabrikk og bor sammen med sønnen sin i en bitteliten, rotete leilighet nær stranden. Men klimaet og deres egen rambunctiousness kombineres for å gi disse barna en følelse av frihet og muligheter som samtidig er antisosial -- de kaster slag, søpler restauranter og bryter seg inn i forstadshjem -- og oppover mobile.

Ikke etter å ha vært der, kan jeg nesten ikke gå god for filmens nøyaktighet, men det er noe med den som føles riktig - løsheten i konstruksjonen, den eklektiske bølgen i lydsporet, ansiktene til rollebesetningen. Mr. Peralta, etter å ha opprettholdt sin ungdommelige besettelse til middelalderen (og gjort det til en variert og lukrativ karriere), ser tilbake uten nostalgi, og Mrs. Hardwicke får deg til å føle at alt skjer nå.

'Lords of Dogtown' er vurdert til PG-13 (foreldre advares sterkt). Den har litt dårlig språkbruk, seksuelle situasjoner og mild vold.

Lords of Dogtown åpner over hele landet i dag

Regissert av Catherine Hardwicke; skrevet av Stacy Peralta; direktør for fotografering, Elliot Davis; redigert av Nancy Richardson; musikk av Mark Mothersbaugh; produksjonsdesigner, Chris Gorak; produsert av John Linson; utgitt av Columbia Pictures. Spilletid: 105 minutter. Denne filmen er vurdert til PG-13.

MED: Emile Hirsch (Jay Adams), Victor Rasuk (Tony Alva), John Robinson (Stacy Peralta), Michael Angarano (Sid), Nikki Reed (Kathy Alva), Rebecca De Mornay (Philaine), Heath Ledger (Skip Engblom) og Johnny Knoxville (Topper Burks).