To gutter som roper og magiske trær

Terry Gilliam er en maksimalist som elsker å stappe skjermen med støy og tull, og har en historie med å navigere forbi forræderske hindringer, inkludert hindringer av hans eget design. Når filmene hans fungerer, har disse utskeielsene en befriende, oppløftende effekt, slik at du kan ta en tur på regissørens geniale fantasier. Men Mr. Gilliams styrker som filmskaper - en visuell fantasi utenfor grensene, en tendens til å bevege seg vilt utenfor temaet, en skjør vidd - kan også være hans alvorligste forpliktelser. Nesten alltid kommer det øyeblikket i filmene hans når det føles som om du har kommet inn i en av de forvirrende søppelbutikkene som er fylt til tak med mugg og skatter.

Det øyeblikket strekker seg inn i en tilsynelatende evighet i Mr. Gilliams siste storskjerminnsats, 'The Brothers Grimm', en film som har lite med de faktiske folkloristene å gjøre. Som spilt av Matt Damon og Heath Ledger, er disse brødrene svindlere som på begynnelsen av 1800-tallet troller franskkontrollerte germanske byer på jakt etter innbyggernes overtro. Utkledd i tidsriktig antrekk og tvilsomme britiske aksenter, kaster skuespillerne seg ut i denne spinkle konstruasjonen med energi, men er dårlig tjent med en regissør som fokuserer på å vende brytere og snurre knotter. Til tross for noen tidlige gnister av løfte (en antiheksedrikk laget med 'baby-tears'), spruter og hoster 'The Brothers Grimm' som en uoljet maskin, og sliper tannhjul og nerver i like stor grad.

Historien, som er kreditert utelukkende til Ehren Kruger ('Skjelettnøkkelen'), sporer brødrene mens de, på oppdrag fra en fransk general (Jonathan Pryce), prøver å løse en rekke småbykidnappinger. Mr. Gilliam har indikert at han var misfornøyd med det originale manuset, som han ugunstig sammenlignet med 'The Mummy'. Selv om han har sagt at han omarbeidet manuset med sin tidligere samarbeidspartner Tony Grisoni, har de ikke manusforfatterkreditt. Mr. Gilliam og Mr. Grisoni bestemte seg likevel for å hevde sitt bidrag ved å kalle seg 'Dress Pattern Makers', en betegnelse som, hvis du fortsatt er våken når filmen slutter, kan du få med deg i avslutningen.

Mr. Damon og Mr. Ledger roper sine replikker og løper sirkler rundt hverandre mens de prøver å fremme handlingen. I likhet med Colin Farrell i 'Alexander', er også Mr. Damon tvunget til å slite med et svært fortryllende handikap, nemlig en frisyre (eller parykk) som i kombinasjon med kinnskjegg og frakk får ham til å se klar for en Paul Revere and the Raiders-hyllest. bånd. Regissøren ignorerer i mellomtiden skogen mens han pleier de magiske trærne sine, som ser omtrent like skumle ut som brødpinner sammenlignet med de stridslystne staudene i «Trollmannen fra Oz». Mr. Gilliam virker kjent med eventyr (som den fastboende skurken spør Monica Bellucci hvem som er den vakreste av alle), men uttrykker ingen interesse for mulighetene deres. Her er det absolutt ingenting - ikke redsel, ikke begjær, ikke mystikk - under den lille røde panseret.

Men som vanlig i Mr. Gilliams filmer er det overdådig lurte kulisser, detaljerte kostymer og rekvisitter, en mørk ironisk om ustø tone og hikke av anstrengt surrealisme. På klassisk Gilliam-vis er brødrene vekselvis beleiret og forvirret av merkelige krefter og skapninger, og aktivt engasjert i den fantasifulle skapelsen av andre verdener. Mr. Gilliams karakterer sliter ofte med å bryte gjennom til den andre siden, men her er også den kampen påtatt – og tapt – av filmskaperen selv. Til tross for knekkene og oppblomstringene hans, klarer han aldri å sy sammen kidnappings-subplotten med alle de dumme synseglene hans (en flådd kanin, en villfaren hårpynt), tegneserieforestillinger og en uheldig, poppsykologisk forklaring på brødrenes interesse for bruken og misbruk av fortryllelse.

I intervjuer om 'The Brothers Grimm' har Mr. Gilliam spredt et fristende spor av brødsmuler som leder fra filmen - hans første som ble utgitt på kino på syv år etter den undervurderte 'Fear and Loathing in Las Vegas' - direkte til Miramax, selskapet som tok over produksjonen. Det er kanskje passende gitt denne nye filmens tema at Mr. Gilliam i sin versjon av det som skjedde en gang i produksjonstid, har en slående likhet med Hansel og Gretel, de to Grimm uskyldige som, etter å ha blitt tvunget ut i villmarken, sultent gnager på et hus med brød og sukker bare for nesten å bli spist av den lurende heksen der inne. I likhet med Hansel og Gretel vet imidlertid Mr. Gilliam litt om overlevelse.

Blant de mest fristende smulene strødd av Mr. Gilliam: Miramax sparket sin originale kinematograf, tillot ham ikke å ansette sitt valg som hovedrolleinnehaver (han ville ha Samantha Morton, men endte opp med Lena Headey) og satte en kibosh på en neseprotese for Mr. Damon. Nesen, sier Mr. Gilliam, fikk skuespilleren til å se ut som en 'ung Brando.' Det må ha vært en nese. Etter at innspillingen var fullført, tok Mr. Gilliam en pause på seks måneder og spilte inn en annen film, «Tideland», før han gikk tilbake til den tidligere filmen. Han hevder nå å være fornøyd med «The Brothers Grimm», som kan være sant eller kan være et av de klassiske Hollywood-eventyrene der alle lever lykkelig alle sine dager – i hvert fall inntil advokatene sier noe annet.

'The Brothers Grimm' er vurdert til PG-13 (Foreldre advares sterkt). Den har scener med iscenesatt dyremishandling, vold med våpen og knivblader og de vanlige hobgoblin-buene.

Brødrene Grimm åpner i dag over hele landet.

Regissert av Terry Gilliam; skrevet av Ehren Kruger; direktør for fotografering, Newton Thomas Sigel; redigert av Lesley Walker; musikk av Dario Marianelli; produksjonsdesigner, Guy Hendrix Dyas; produsert av Charles Roven og Daniel Bobker; utgitt av Dimension Films. Spilletid: 118 minutter. Denne filmen er vurdert til PG-13.

MED: Matt Damon (Wilhelm Grimm), Heath Ledger (Jacob Grimm), Peter Stormare (Cavaldi), Lena Headey (Angelika), Jonathan Pryce (Delatombe) og Monica Bellucci (Mirror Queen).