En thriller spiller FN, som seg selv

De forente nasjoner har flere funksjoner i Sydney Pollacks nye thriller, «The Interpreter»: det er en handling, en filmplassering og, mest iøynefallende, midtpunktet i hypen. Alle som har hørt eller lest noe om filmen må vite at den var den første som ble filmet på FN, og på skjermen ser generalforsamlingen ekte nok ut. Men så gjør det falske Oval Office på 'The West Wing'.

Mot slutten av filmen lurer du kanskje på hvorfor Mr. Pollack tok seg bryet med å filme i det virkelige FN for en så falsk historie, om en tolk, spilt av Nicole Kidman, som overhører hva som kan være et komplott for å myrde en afrikaner diktator. Med Sean Penn i den uoppløselig slitne rollen som en Secret Service-agent som beskytter henne (er det en flimmer av tvil om at han vil falle for henne?), er filmen en slik sump av klisjeer at generalforsamlingen virker som dens eneste autentiske element. Vel, hva kan du forvente av en thriller?

I dette tilfellet mye mer. I filmer som i politikk er forventningsspillet avgjørende, men en film må levere det den lover. For «The Interpreter» lover den sterkt omtalte FN-settingen en autentisitet av karakter og plot som filmen aldri nærmer seg.

Thrillere lover ikke alltid slik plausibilitet, selv om de kaster inn aktuelle referanser. «The Day After Tomorrow» beveger seg bevisst lenger og lenger fra virkeligheten, ettersom global oppvarming setter i gang hendelser som får østkysten av USA til å fryse over. Global oppvarming er bare en plage, i en klønete actionfilm som egentlig ikke forventer at noen skal tro at Dennis Quaid kan gå fra Washington til New York City under forhold som konkurrerer med å bestige Mount Everest. Filmer med marerittscenarier som «The Day After Tomorrow» ekstrapolerer vekk fra virkeligheten i stedet for å klamre seg til den.

«The Tolken» har ikke den unnskyldningen. Den faller inn i sjangeren med troverdige thrillere som «Collateral», fjorårets førsteklasses Michael Mann-film der Jamie Foxx, som drosjesjåfør, prøver å overliste Tom Cruise som leiemorder. Det er skuddvekslinger og biljakter, ingen ville trolig overleve (men kunne). Uansett, poenget er katt-og-mus-spillet. Som i Hitchcock-filmer, må vellykkede thrillere være sammenfiltrede og usannsynlige, uten å forville seg inn i de idiotiskes land. Når kropper begynner å falle i «Collateral», er publikum hekta nok til å følge med.

I «The Interpreter», for at handlingen i det hele tatt skal settes i gang, må vi akseptere en bisarr mangel på FN-sikkerhet. Kidman-karakteren var en opprører i hennes fiktive afrikanske land, selve landet til den truede diktatoren, og en karakter nevner tilfeldig at bakgrunnen hennes ikke ble sjekket for nøye før hun ble ansatt fordi hun virket så perfekt for jobben. (Når en film begynner å forklare handlingshullene sine, er den i trøbbel.) Snart sniker hun seg inn i en tom FN-lydbås uten timer fordi en forelsket kollega har bøyd reglene og latt henne lagre fløyten sin der før musikktimen hennes. Dette torturerte premisset setter henne opp til å overhøre drapstrusselen, og hendelsene blir stadig mer autentiske etter det.

Alt dette er spesielt skuffende fordi Mr. Pollack har skapt så glitrende eksempler på troverdige thrillere tidligere, så vel som den klassiske komedien 'Tootsie' og det romantiske eposet 'Out of Africa'. Han er like god en mainstream Hollywood-regissør som det er, til tross for nylige klunker som «Random Hearts».

Bortsett fra en hype, kan et publikum med rette bringe høye forventninger til «The Interpreter» basert på «Three Days of the Condor», Pollack-filmen fra 1975 med Robert Redford som en C.I.A. forsker som oppdager en bedriftshemmelighet og blir jaget av mordere. Filmens store datamaskiner er latterlig arkaiske nå, men filmen er fortsatt lastet med spenning, og har til og med en aktuell resonans når vi hører at handlingen Redford-karakteren har avdekket involverer Midtøsten og Amerikas behov for olje. Filmen holder stand fordi det slanke plottet avhenger av heltens dyktighet når han prøver å finne ut hvem som er etter ham og hvorfor.

I Mr. Pollacks effektive thriller 'The Firm' fra 1993 er Tom Cruise den smarte helten som befinner seg i et dødelig advokatfirma. Som de fleste filmer basert på John Grisham-romaner, er dens plausibilitet så forankret i rettssystemets kratt at det kreves en advokat for å stikke hull i den.

«The Interpreter», ment å være så oppdatert, virker som en tøff Hollywood-dinosaur ved siden av disse filmene. Det er rart fordi Mr. Pollack vet at falsk autentisitet kan være den beste veien til realisme. Som han forklarte på 'Charlie Rose', skaper filmen et helt afrikansk språk for å gå sammen med det fiktive landet, fordi det å referere til et ekte land eller en person ville ha begrenset filmen for mye. Og det er sant at det oppfunne landet og dets leder, skyggefulle ekkoer av Zimbabwe og Robert Mugabe, fungerer helt fint. Så hvorfor trengte han FN? Plasseringen tilfører lite annet enn selvviktighet, en dødelig kvalitet i en thriller.

Det kan være fristende å tro at en stor Hollywood-film i dag må falle i fellene til «The Interpreter», og at mindre filmer har fordelen over seg. Den mest troverdige New York-filmen som har dukket opp i det siste, er det svært beskjedne ensemblestykket 'The Great New Wonderful' (som spilles på TriBeCa Film Festival i morgen) om folk som lever sine vanlige, rotete liv et år etter 11. september. Beliggenhetene i New York er ganske enkelt en del av dens autentisitet. Filmens dypere realisme kommer fra at den nektet å sortere ut hvor mange karakterers problemer som er knyttet til 9/11 og hvor mange som uansett ville ha dukket opp.

Den beste og eneste autentiske sekvensen i «The Interpreter» kommer fra en lignende, uuttalt referanse til arven fra 9/11. Når en bombe blir plantet på en New York City-buss, fremkaller episoden en frykt som har blitt diskutert så ofte i virkeligheten at det føles som om det faktisk kunne skje. Sekvensen er så stor, anspent og actionfylt som enhver Hollywood-film krever, men samtidig dristig nær livet (beviser Mr. Pollacks teori om at noe falskt kan være den beste tilnærmingen til sannheten). I alle andre tilfeller flykter 'The Interpreter' inn i tryggere, kjedeligere territorium. Det gjør det til en enorm tapt mulighet, for hvis Mr. Pollack, Ms. Kidman og Mr. Penn ikke kan lage en autentisk Hollywood-thriller, hvem kan da?