De nådde begge etter pistolen
FOR å se hvorfor ''Chicago'' ble årets film i et år da Amerika gikk i søvne inn i krig, trenger du ikke å tro at det er det beste bildet i 2002 (mitt ville vært Almodóvars ''Talk to Her''). Du må heller ikke tro at musikalsk komedie gjør comeback i Hollywood (den holder knapt stand på Broadway, hvor til og med ''Hairspray'' har tomme seter). Alt du trenger å gjøre er å se en enkelt scene.
Den scenen er en pressekonferanse i 1920-tallets Chicago. En stjerneforsvarsadvokat, Billy Flynn (Richard Gere), ønsker å slå en mengde journalister til å tro at klienten hans, Roxie Hart (Renée Zellweger), ikke myrdet kjæresten hennes mens hun faktisk gjorde det. ''Husk nå,'' trener Billy Roxie, ''vi kan bare selge dem én idé om gangen.'' Ideen: Roxie handlet i selvforsvar. ''Vi strakte oss begge etter pistolen,'' synger Roxie til reporterne, som lydig gjør løgnen hennes til et oppløftende refreng, og gjentar det om og om igjen i et produksjonsnummer som fremstiller dem som marionetter, bukker og skraper til slepebåten til Billy. strenger og spinn.
For historiens skyld bør dette skuespillet pares på DVD-en med George W. Bushs skjebnesvangre pressekonferanse i Det hvite hus 6. mars 2003. Dette var presidentens første møte med journalister i beste sendetid siden en måned etter 11. september, og vil garantert bli det. hans siste i det som gjensto av fredstid. Den tidligere Andover-cheerleaderen hadde ikke klart å overbevise USAs venner om å komme ombord. Økonomien var på vei opp. Men journalistene for hånden var så lett ærbødige overfor presidentens skriftmanus at den påfølgende, godmodige ''Saturday Night Live''-parodien ikke kunne matche galgenhumoren til selve begivenheten.
En reporter, April Ryan fra American Urban Radio Networks, spurte: ''Mr. President, ettersom nasjonen er uenig om krig, hvordan veileder troen din deg?'' -- en gudgitt pekepinn for Mr. Bush til nok en gang å skjule sin moralske arroganse i ydmyk religiøsitets verbale klær. ''Troen min opprettholder meg fordi jeg ber daglig,'' kom presidentens svar. ''Jeg ber for fred, april, jeg ber for fred.'' Det er langt fra Ryan å stille et oppfølgingsspørsmål om hvorfor praktisk talt alle religiøse kirkesamfunn i landet, inkludert Mr. Bushs eget, er imot krigen. Hun kan like gjerne ha vært Mary Sunshine (Christine Baranski), den gråtende søsterreporteren i ''Chicago'' som kaster Roxie en billedskinnende softball på pressekonferansen hennes ved å spørre: ''Har du noen råd til unge jenter som søker å unngå et liv med jazz og drikke?''
På Mr. Bushs beroligede show var det ingen hevede stemmer, ikke et eneste spørsmål om hjemlandssikkerhet eller Osama bin Laden. Som Billy Flynn sier, er én idé om gangen nok for den journalistiske flokken – i dette tilfellet administrasjonens idé om Irak. Og i likhet med sine ''Chicago''-kolleger, var Washingtons pressekorps mer enn villige til å kjøpe skjønnlitteratur hvis dukkeføreren fikk beskjed om det. ''Åtte ganger [Mr. Bush] byttet ut krigen mot Irak med angrepene 11. september 2001,'' skrev The New York Observer, ''og åtte ganger var han uimotsagt.'' Den ubeviste, men stadig gjentatte påstanden fra Det hvite hus om en Qaida-Saddam Hussein. Forbindelsen har nå blitt et fast faktum, som ikke skal stilles spørsmål ved en pressekonferanse mer enn noen 'Chicago'-reporter utfordrer den mytiske graviditeten Billy Flynn piskes i sin propagandakampanje for å redde Roxie Hart.
Filmens pressekonferanse avsluttes med at Billy Flynns budskap sprer seg fra de servile journalistenes lepper direkte til neste morgens avis: ''THEY BOTH REACHED FOR THE GUN'' er banneroverskriften vi ser rullende av pressen. På Mr. Bushs pressekonferanse, under dekke av ''nyheter'', blinket CNN Det hvite huss valgte meldinger i gjentatt rotasjon nederst på skjermen mens begivenheten fortsatt pågikk - ''Folk med god vilje håper for fred'' og '' 'Min jobb er å beskytte Amerika.' '' Ikke mindre imøtekommende var dukkene hos CNNs rival, Fox News, hvis Greta Van Susteren skarpt observerte: ''Det jeg likte i kveld var at han i beste sendetid sa til det amerikanske folket, min jobb er å beskytte det amerikanske folket. Selv om Mr. Bush vanligvis dukker opp på TV foran bakgrunnen i Det hvite hus stemplet med lydbiten han ønsker å slå inn i hjernen vår, trengte han ikke engang å bry seg denne gangen. Som han visste - og sa, i sitt ene øyeblikk av sannhet den kvelden - var hele showet 'manus'. Det har vært fra starten.
At ''Chicago'' skulle fange bølgen av et amerikansk øyeblikk i 2003 er bemerkelsesverdig når man tenker på at røttene går tilbake til et Broadway-skuespill fra 1926. Coolidge var i embetet da det hadde premiere på Music Box Theatre under regi. av George Abbott -- mer enn et år før ankomsten av den mest kjente sceneinkarnasjonen av Chicagos byrom, ''The Front Page'.'' ''Chicago'' var det første og eneste holdbare verket av Maurine Watkins, en en- gang Chicago Tribune-reporter som hadde dekket Leopold-Loeb-saken og fungert som filmkritiker. Hun var ikke forelsket i sitt tidligere yrke. ''De er forferdelig dumme, journalister. Aldri få noe rett,'' sier fengselsmatronen i en replikk som er omskrevet av Billy Flynn i Bill Condons nåværende manus.
Da Watkins skuespill ble gjenfødt som en Bob Fosse-musikal på Broadway i 1975, ble det sett på som å reflektere kynismen til Watergate; bandet på scenen spilte en sardonisk ''Battle Hymn of the Republic'' på finalen. Da musikalen ble gjenopplivet i 1996 – i produksjonen som fortsatt kjører på Broadway – ble Billy Flynn identifisert med Johnnie Cochran og Roxie med O.J. Simpson. I år utbasunerer Miramax, studioet som produserte filmen ''Chicago'' filmens sosiale relevans i en av de nådeløse reklamefilmene til Oscar-kampanjen. Filmen handler ''alt om at amerikanske institusjoner er korrupte'', sier regissøren, Rob Marshall, mens vi ser svart-hvitt-fotografier av Bob Woodward og Carl Bernstein og av den vanærede Richard Nixons avgang fra Det hvite hus.
Det høres ikke mye gøy ut. Men som Mr. Marshall har laget, er ''Chicago'' ekkel, smart moro. Regissøren er litt av en Billy Flynn i seg selv. Han har redigert filmen innen en tomme av dens levetid - eller, mer nøyaktig, innen en tomme fra Fru Zellweger, Mr. Gere og Catherine Zeta-Jones sine føtter. Du er aldri helt sikker på om stjernene virkelig kan danse eller om den blendende montasjen bare spinner den strålende illusjonen de kan. Men hvis filmen er en ''flimflam flummox'', for å sitere dens hymne, ''Razzle Dazzle'', kunne det stilistiske skallspillet ikke vært mer passende i harmoni med det kyniske innholdet.
Ingen forventet at ''Chicago'' skulle bli en så stor hit (inkludert meg, selv om jeg har kjent to av de utøvende produsentene siden de valgte en bok fra meg før ''Chicago''). Filmens hjemlige billettkontor er nå dobbelt så mye som ''Moulin Rouge'', den eneste andre filmmusikalen som har flydd på mange år, og i motsetning til den forgjengeren, behøvde ikke ''Chicago' å kaste inn David Bowie og Beck for å lokke den musikalsk-fobiske ungdommelige demografiske tanken til å avvise showlåter av John Kander og Fred Ebb. Ungt publikum har møtt opp uansett. Alle har. Filmen har rørt en nerve i år som ingen tidligere inkarnasjon av Watkins skuespill (det var to tidligere filmversjoner) noen gang gjorde.
I et tilfelle av liv som imiterer kunst som imiterer livet, gjenspeiles ''Chicago'' til og med i årets saftigste Oscar-skandale. Miramax, ikke klokere for å vise frem en TV-reklame som utbasunerer Watergate-godkjentheten til ''Chicago'', ble fanget i sin egen Watergate forrige uke av John Horn fra The Los Angeles Times. Han rapporterte at en publisist for studioet var den virkelige forfatteren av et mye promotert OpEd-stykke med byline til regissøren Robert Wise, nå 88, og støttet Martin Scorsese som beste regissør for en annen Miramax-nominert, 'The Gangs of New York.' Som sint svar krevde noen av Akademiets velgere tilbake stemmesedlene sine slik at de kunne kansellere Scorsese-stemmene sine – et oppdrag like dømt som omvalgene som ble krevd av Palm Beach Countys ulykkelige Pat Buchanan-velgere. Uansett: Mr. Scorsese har tapt uansett, selv om han vinner. Hans fremtidige velgjører, Miramax's Harvey Weinstein, har fått ham til å se craving ut.
Slike Oscar-kamper er velkommen komisk lettelse når den settes på bakgrunn av en virkelig krig. Det er ikke dermed sagt at årets Oscar-nominerte ikke tar krig på alvor. I Roman Polanskis drama fra andre verdenskrig, ''Pianisten'', blir en nazist beveget for å redde en jødes liv etter at jøden, sultende og halvdød, spiller en utsøkt Chopin-nokturne ved pianoet. Denne sentimentale forestillingen om kunstens transcendens über alles ble gjentatt tidlig i forrige uke i løftet av Oscar-produsenten, Gil Cates, om at showet (om ikke den røde løperen) ville fortsette i kveld uansett. Tross alt vurderte og avviste akademiet ideen om å kansellere i kjølvannet av Pearl Harbor. Skulle Mr. Cates ha snudd seg nå, vil han ha begått den kardinale Oscar-synden om god smak.
Det er vanskelig å forestille seg at George W. Bush bekymrer seg over skjebnen til Oscar-utdelingen, enn si å se «Chicago», men han kjenner sine westernfilmer. Sist helg snakket visepresident Cheney beundrende til Tim Russert om hvordan presidenten ''kutter til rette''. På Azorene forrige søndag instruerte Mr. Bush sine tidligere allierte om å ''vise kortene dine når du spiller poker.' Mandag kveld ga han Hussein-gjengen 48 timer på å komme seg ut av Dodge. I dagene som kommer vil vi kanskje endelig få vite hvem som er brakt tilbake død eller levende.
