Glatte operatører smyger seg inn i den øde natten

Velkommen til Punch

I regi avDe var skumle

Action, krim, thriller

R

1t 39m

Da jeg så på Welcome to the Punch, håpet jeg stadig på klovner, den oppblåsbare typen som du putter i hodet og som spretter tilbake igjen og igjen - eller kanskje et par pugilister med tragiske ansikter og Michelangelo-muskulatur. Selv om dette underlig tittelen, intenst selvseriøse britiske politi-og-ranere-oppgjøret ikke har noen klovner, inkluderer det mye mano-a-mano-action og en mengde antagelig utilsiktede latter. Dette er ikke en advarsel. Det er en anbefaling.

Det er gode filmer og mange flere dårlige og mange, mange flere som faller et sted i mellom. Og så er det fornøyelige absurditeter som Welcome to the Punch, som inneholder vurderende mengder og som scene for scene registreres som ikke dårlige, ganske gode og flattende latterlige. Som sådan treffer filmer som denne et veldig spesifikt cinefilt sweet spot. De er anstendige nok til å holde øynene festet på skjermen, hekte deg med forestillinger, billedskjønnhet, til og med en gest. Likevel er de også udugelige nok – de anstrenger seg under vekten av sin egen ulogikk, deres klønete og påvirkninger – til å få deg til å ønske at du så dette med favorittfilmnerdene dine, slik at du kan ta del i det store fellesritualet: å snakke om moroa. dårlig film.

Åpningen av Welcome to the Punch (tittelen refererer til et sted) begynner i et lovende mystisk rom med sterke grafiske linjer, pulserende skjermer, silkemyke kamerabevegelser og en kropp på gulvet. Denne scenen blir snart pyntet med fire menn i svarte dresser og gassmasker som bærer store sekker og store våpen og ser ut til å utføre de siste stadiene av et ran i et glassaktig makttårn. Fra deres kule og presise koreografi mens de klatrer på fire svarte motorsykler, brølende inn i de øde isblå, slemme gatene, er det umiddelbart tydelig at forfatteren og regissøren De var skumle, en selverklært sjangernerd, har absorbert Michael Manns krim-epos Varme inn i blodet hans.

Tyvene får snart selskap i den merkelig ubebodde natten av en politimann, Max Lewinsky (James McAvoy), som, fra utseendet til hans sammenknyttede kjeve og zoomende bil, er veldig sint, veldig bestemt og uhelbredelig alene. Etter litt katt og mus blant byrøver og mesas sporer Max mennene til en tunnel. En stemme på politiradioen hans synger advarsler om å ikke følge dem. Max gjør det; han er den typen politimann eller i det minste den typen sjanger. Oppfinnsomt setter han en av tyvene i hjørnet, Jacob Sternwood (Mark Strong). Tro mot navnet hans skyter Sternwood kaldt Max, men sårer ham bare. Sternwood er den typen skurk, og dette er definitivt den typen film.

Fra måten han legger seg på de slanke overflatene og anomien, ser ikke Mr. Creevy ut til å lide av angsten for påvirkning; i stedet ser det ut til at han nyter det. Welcome to the Punch står ikke bare i gjeld til Michael Mann, men også, i bevisst hyllest eller ikke, skumleser fra Mann-påvirkede titler som Infernal Affairs, den store Hong Kong-krimtrilogien. Mer enn noen få sekvenser i Welcome to the Punch, inkludert den første jaktsekvensen på tomme gater (Hvor er alle? du lurer kanskje på), antyder også at Mr. Creevy har foretatt en studie av Christopher Nolans Dark Knight-serie. I motsetning til Quentin Tarantino, hvis transformasjon av hans mange påvirkninger er grunnlaget for en personlig visjon, engasjerer Mr. Creevy seg ikke i metamorfose, men i simulering.

En del av gleden ved å se en film som Welcome to the Punch er å skrelle bort de mange lagene med inspirasjon, isolere hentydningene og finne ut om de er det som fungerer eller om filmen får litt kreditt. På beviset til denne ene filmen kan Mr. Creevy ikke skrive verdt en slikk — dialogen er ofte stilig, plottkomplikasjonene uinteressante, vendingene altfor telegraferte — men prestasjonene er solide og noen ganger bedre enn det, spesielt når det gjelder Mr. Strong, en skuespiller som kan finne dybde selv på grunne som disse. Det er så mange kjente fjes her – Andrea Riseborough, Peter Mullan, David Morrissey, Jason Flemyng, Ruth Sheen – at du halvparten forventer at Daniel Radcliffe skal materialisere seg blant kulene og tullet. Men det er ikke den typen film.