En søken etter mening etter tragedie

Åpner i dag på Manhattan Regissert av Michael Phelan Ikke vurdert; 90 minutter

Tettheten av sorg og skyldfølelse per kvadratcentimeter som skyller gjennom «Into the Fire» er lik den for alle filmer som er utgitt i år. De tårevåte slusene åpnes når et jumbojetfly som nærmer seg Kennedy flyplass styrter i havet midt på natten, og katastrofen låser opp de smertefulle undertrykte minnene til Walter Hartwig Jr. (Sean Patrick Flanery), en grublende politiløytnant for New York City. Havnepatruljen.

I sin søken etter overlevende møter Walter liket av en vakker ung kvinne med strømmende svart hår som flyter forbi ham som et spøkelse. Spektralskikkelsen minner ham om sin yngre søster, som druknet utenfor Coney Island mange år tidligere i en ulykke som han klandrer seg selv for, og om faren som han er fremmedgjort fra. Walter slår opp og blir suspendert fra styrken. Resten av filmen vandrer han rundt fortvilet, og kjemper med sine egne selvmordsimpulser.

Den druknede kvinnen, Sabrina (Melina Kanakaredes), viser seg å ha vært cellist i London Symphony Orchestra. Hennes gjenlevende tvillingsøster, Catrina (Ms. Kanakaredes), som Walter prøver å kontakte, underviser i musikk på en barneskole i Brooklyn og bor på Central Park West.

Walter utvikler også et bånd med June (JoBeth Williams), en hemmelig desperat kvinne fra nabolaget hans i Brooklyn som han insisterer på å hjelpe etter at han tilfeldigvis var vitne til at hun snublet og falt på fortauet. Deres forsiktige vennskap blir dypere etter at han får vite at hun mistet sin eneste sønn, en brannmann på omtrent hans alder, den 11. september, og oppdrar barnebarnet sitt alene. I sin søken etter å få kontakt igjen, besøker Walter faren (Ron McLarty), som kaster seg bort fra Alzheimers på et lurvete sykehus i Brooklyn.

'Into the Fire' er forfatter- og regidebuten til Michael Phelan, en filmsjef uten tidligere kreditt. For å våge å velte seg i uhyggelig psykisk elendighet i sin debutfilm, fortjener han poeng for chutzpah. For, selv om den ender på en håpefull tone, er dette en feel-bad-film som etterlater en bitter ettersmak.

Det overskrevne manuset antyder et seriøst, naivt scenedrama der de for konstruerte karakterene engasjerer seg i den grusomme teatralske ekvivalenten til gruppeterapi. I en spesielt lilla fargeprøve av dialog lover to karakterer å være hverandres sommerfugler. Skuespillerne vasser gjennom møkka og tar det hele med dødelig alvor. Spesielt Mr. Flanery, Mrs. Williams og Mr. McLarty føler smerten. STEPHEN HOLDEN