Roma på seks timer og fire tiår

DENNE listen er verken ment som profeti eller oppsummering. Det er umulig å forutsi hvilken av de mange fine filmene som ble utgitt i 2005 som fortsatt vil kreve vår oppmerksomhet om 10 år – eller til og med 10 uker – fra nå. Heller ikke titlene nedenfor representerer, så vidt jeg kan se, noen viktige trender innen verdens kino. Mange av dem tilhører året som bare slutter ved en ren tilfeldighet, etter å ha blitt vist på festivaler lenge før deres (ofte korte) forestillinger i amerikanske teatre. Det de har til felles er bare at jeg elsket dem, at hver enkelt fikk meg til, midlertidig, til å gi slipp på mine kritiske opptattheter og oppleve absorberingen og overraskelsen som gjorde at jeg ønsket å bli kritiker i utgangspunktet.

Ingen film gjorde det like kraftfullt eller fullstendig som «The Best of Youth», forteller Marco Tullio Giordanas seks timer lange kronikk av nyere italiensk historie gjennom livene til en vanlig romersk familie. Denne filmen ble opprinnelig laget som en miniserie for italiensk TV, og peker tilbake mot tradisjonen med politisk skarpsindig historisk filmskaping, eksemplifisert av mestere som Luchino Visconti og Bernardo Bertolucci. Det er en intellektuell så vel som en emosjonell fest, med dusinvis av suverene opptredener, spesielt fra Luigi Lo Cascio og Alessio Boni som spiller to brødre som er fanget opp i den sosiale og politiske uroen på 1960- og 70-tallet. Mr. Giordana har laget en film så full av liv at selv etter seks timer med skjermtid og fire tiår med historie, skulle du ønske at den skulle fortsette.

Jeg er ikke sikker på om jeg ville ønske meg mer av 'The Aristocrats', Paul Provenza og Penn Jillettes vitenskapelige undersøkelse om verdens skitneste vits. På den annen side er poenget med denne dokumentaren at skitt ikke kjenner noen grenser, og at det å utforske de fjerne grensene for smak og anstendighet krever styrke, hardt arbeid og engasjement for håndverk. Håndverket det er snakk om er standup-komedie, og bataljonen av utøvere og forfattere samlet her – Sarah Silverman, George Carlin, Paul Reiser og Bob Saget blant dem – gir et fascinerende innblikk i læren og tradisjonen som opprettholder dem.

I (nok et) år med utmerkede dokumentarer – så vel som for mange som tar enkle veier til sentimental oppløfting eller politisk indignasjon – skiller Hubert Saupers «Darwins mareritt» seg ut. En urokkelig, streng undersøkelse av de økologiske og menneskelige effektene av globalisering på den afrikanske nasjonen Tanzania, Mr. Saupers film er ikke alltid lett å se. Men den ser så dypt på en av vår tids sentrale og stort sett usynlige kriser at konvensjonene i cinéma vérité får en nærmest visjonær intensitet, som om William Blake sto bak kameraet.

I sin andre film, 'The Holy Girl', viser den 39 år gamle argentinske regissøren Lucrecia Martel seg som en av de mest originale og innsiktsfulle yngre filmskaperne som jobber i dag. Med selvtillit som mer enn matcher hennes formelle vågemot, gjør hun historien om en ung jentes seksuelle og religiøse oppvåkning til et lyrisk, psykologisk ladet puslespill. María Alches opptreden i tittelrollen er hjemsøkt og hjemsøkende, sanselig og utenomjordisk. Karakteren hennes, Amalia, er en helt vanlig tenåring som bor sammen med sin fraskilte mor på et provinshotell, og hennes kollisjoner med voksenverdenen er på en gang komiske, skumle og numinøse. Filmen er skråstilt, noen ganger til det uklare, men i sine forbløffende sluttscener avslører den en dyp, nesten sjokkerende sammenheng.

Det var et sjokk av det hyggeligste slaget å oppdage, i Woody Allens «Match Point», at en av våre mest vanvittig produktive (og nylig underpresterende) filmskapere var tilbake i toppform. Ved å gå tilbake til noen av temaene i hans tidligere arbeid - mest åpenbart 'Forbrytelser og misdemeanors' - minner Mr. Allen sine langmodige beundrere om hvilken dyktig og disiplinert forfatter han kan være. Han bytter Manhattan for London og jobber med en utmerket, ungdommelig rollebesetning (med fremragende prestasjoner fra Jonathan Rhys-Meyers, Emily Mortimer og Scarlett Johansson), blander han høy kunstighet med akutt innsikt, og presenterer en underholdning som er så glitrende og avledende at du nesten savner det grusomme, kjølige mørket i hjertet.

Den kanskje reneste dosen av nytelse på filmlerret i år ble levert av Nick Park og kameratene hans på Aardman Animations, skaperne av 'Wallace and Gromit: The Curse of the Were-Rabbit.' Aardmanittene tok med sin engelske oppfinner og hans lojale hund til det store lerretet etter tre korte eventyr, og satte ut en æresplass for gammeldags stop-motion-animasjon i en verden dominert av digital teknologi. Det er godt å vite at slike solide dyder som lojalitet, praktisk oppfinnsomhet, absolutt dumhet og kjærligheten til ost fortsatt har en plass i moderne kino. Ralph Fiennes og Helena Bonham Carter gir sine stemmer til denne edle saken.

Amerikansk uavhengig kino er full av historier om unge menn som blir myndige, noe som er passende nok gitt at unge menn fortsatt dominerer Sundance/art-house-forbindelsen. Et av de beste nyere eksemplene på sjangeren - det vil si et bilde som overskrider sjangeren - var Gregg Arakis 'Mysterious Skin'. Mr. Araki, en gang det ville barnet til New Queer Cinema, forblir fryktløs, men denne tilpasningen av Scott Heims roman er også øm og vakker. To fantastiske unge skuespillere, Joseph Gordon-Levitt og Brady Corbet, spiller to gutter som vokste opp i Kansas på 1980-tallet, knyttet sammen av et barndomstraume de deler uten å vite det. Historien er smertefull, men Mr. Arakis måte å fortelle den på er morsom, human og upretensiøs.

En annen voksenhistorie, «Blekkspruten og hvalen», traff meg der jeg bor, og ikke bare fordi den ble filmet noen kvartaler unna der jeg egentlig bor. Noah Baumbachs skarpe, hjerteskjærende komedie om dårlig oppførsel og mislykket romantikk sporer oppklaringen av en litterær familie i Brooklyn. Ved å spore de skiftende alliansene mellom to brødre og deres separerende foreldre, avslører Mr. Baumbach forfengelighet og grusomhet til mennesker som ser på seg selv skapninger med overlegen raffinement og smak. Og likevel er det umulig å ikke føle et drag av sympati for dem alle. Jeff Daniels, som den pompøse, narsissistiske pappaen, gir en av årets beste forestillinger, og Mr. Baumbachs skarpe, raske scener gir filmen hans teksturen og økonomien til en førsteklasses roman.

Filmer om formålsløse unge mennesker har knapt vært mangelvare i indieverdenen, men Andrew Bujalskis «Funny Ha Ha» hever seg over slackeren. Mr. Bujalski laget denne superlavbudsjett-innslaget sammen med en gjeng venner (spesielt Kate Dollenmayer, som kanskje er den tenkende nerdens Parker Posey) i Boston, og han gjør følelsesløsheten og ubesluttsomheten til overutdannede 20-åringer til en ekte stil. Upretensiøs til det vanskelige, viser denne filmen seg ved nærmere undersøkelse å være formelt dristig og lurt innsiktsfull. Det er både en (hvisket, halvt svelget) generasjonserklæring og kunngjøringen av et formidabelt talent.

Steven Spielbergs 'Munich' ble ikke så snart hyllet på forsiden av Time som et 'hemmelig mesterverk' enn den ble utsatt for et forebyggende tilbakeslag, hovedsakelig fra forståsegpåere som anklaget Mr. Spielberg for moralsk relativisme og manipulasjon. Den første ros kan ha blitt overdrevet, men angrepene har mer å gjøre med behovet enkelte ideologer har for ferske hobbyhester å ri enn med noe filmen faktisk gjør eller sier. 'München' er komplisert, til og med til forvirring, men den er også etisk seriøs på en måte som få store kommersielle filmer tør å være. Det handler i bunn og grunn om utfordringen som kampen mot terrorisme utgjør for liberale samfunn, men den er neppe en kort for defaitisme eller likestilthet. Å gjøre det rette har kostnader, som noen ganger er forferdelige. Nok en gang viser Mr. Spielberg en beherskelse av filmteknikk som for øyeblikket ikke har sidestykke.

Det gjør 10, men hvorfor stoppe der? Det er filmene som av en eller annen grunn hadde den dypeste personlige innvirkningen på meg. Men det var mange flere - mer enn vanlig, ser det ut til - som jeg fant grunner til å beundre. 2005 var et veldig bra år for gode filmer, og jeg kan ikke la det ende uten å nevne noen flere av dem, uten spesiell rekkefølge og uten kommentarer. For å akkompagnere listen over 10 beste, så er her de 20 nest beste filmene i 2005: 'Capote', 'Good Night, and Good Luck', 'Good Morning, Night', 'Syriana', 'The Three Burials' av Melquiades Estrada, 'A History of Violence', 'Schizo', 'Brokeback Mountain', 'Nobody Knows', 'Look at Me', 'Shopgirl', '40 Shades of Blue', 'Kings and Queen', Howl's Moving Castle, 'My Summer of Love', 'Gunner Palace', 'Broken Flowers', 'Head-On', 'Casanova' og 'King Kong.'