Rull eventyret, visne til knyttnevene
Den 13. juni 1935 kjempet bokseren James J. Braddock sitt livs kamp. Den 30 år gamle tungvekteren ble født i Hell's Kitchen da det nabolaget i New York fortsatt hadde det grove tilnavnet, og var sønn av innvandrere hvis blodslinjer og vanskeligheter spores tilbake til Irland. Sagt å ha veid mer enn 17 pund ved fødselen, tippet den voksne Braddock vekten rundt 190, var nesten 6 fot-3 og var i besittelse av en 75-tommers rekkevidde. Hans mest kjente motstander, Livermore Larruper, Max Baer, hadde en rekkevidde på 81 tommer, og brakte ham skremmende nær Braddocks skjeve glis.
I 'Askepottmann', hans film om Braddock og hans livs kamp, bringer regissøren Ron Howard deg visceralt nærme på å forstå hvordan det sidelengs smilet nesten ble slettet. Spilt av Russell Crowe med fuktige øyne og rastløs dyreliv, gikk pugilisten kjent som Askepottmannen inn i ringen mot Baer (en utmerket Craig Bierko) med oddsen 10-til-1 mot ham. Historien om hvordan denne velrenommerte bokseren på hell møtte disse oddsene er en av de mest berømte i amerikansk sport, så det er et rart at den aldri før har blitt fortalt på skjermen. Fylt med oppturer og hjerteskjærende nedturer, er det en historie som kan sette en klump i halsen, men gitt Mr. Howards tilbøyelighet til hokum, en klump du lett kan kneble på.
Mr. Howard begynner filmen med et sitat fra Damon Runyon, som testamenterte Braddock hans eventyrlige kallenavn. (I følge Jeremy Schaaps raske bok, også kalt 'Askepottmann', var jagerflyen mer prosaisk kjent som irske Jim Braddock.) Runyon-sitatet utgjør det beste forfatterskapet i filmen, som har et brukbart manus av Cliff Hollingsworth og høyere profilerte Akiva Goldsman. Mr. Goldsman skrev også Mr. Howards mye hyllede, flere Oscar-vinnende film, 'A Beautiful Mind', et verk på samme måte gjennomsyret av nostalgi og tull, sistnevnte eksemplifisert ved bildet av Mr. Crowe som korrugerte det kjøttfulle brynet sitt for å spille et plaget mattegeni. Mr. Crowe, en livlig fysisk tilstedeværelse på skjermen, ser langt mer overbevisende ut, svettet og slugger andre menn.
I 1928, året 'Askepottmannen' åpner, så det ut til at Braddock hadde alle de riktige grepene. Den gang en lett tungvekter, bokseren var ung, suverent sunn og både talentfull nok og dum nok til å tjene godt til livets opphold med knyttnevene. Crash endret formuen hans så vel som hans optimistiske syn, og deretter gikk Braddock inn i en pinefull nedadgående spiral. I løpet av få år bodde han og kona Mae, spilt i filmen av Renée Zellweger som en snusende, mysende Kewpie-dukke, i en kjellerleilighet med små barn og prøvde å holde ulven fra døren. I 1934, da manageren hans, Joe Gould (Paul Giamatti), spurte Braddock om han ville slåss, brukte bokseren en ballekrok på Jersey-bryggene. Nesten et år hadde gått siden hans siste kamp.
I likhet med Gary Ross 'Seabiscuit', legenden om den lille hesten fra depresjonstiden som kunne, er 'Askepottmannen' en skamfull indignerende gammeldags weepie. Til hans ære, vifter ikke Mr. Howard med flagget like kraftig som Mr. Ross, selv om den nye filmens slagord ('When America was on its knees, he brakte oss til våre føtter') forbereder deg på det verste. I alle fall, gitt at Mr. Howard og hans forfattere ville bli hardt presset for å bøye denne underdog-narrativet til vårt nåværende politiske mareritt, er det en god ting at de ikke våger seg på den veien. Og med dette materialet er det virkelig ikke nødvendig. Lett farget en nikotinbrun og toppet av to mannlige skuespillere som kunne stjele en film fra en kurv med mimrende kattunger og en hær av rosa kinn foreldreløse, er filmen en like kalkulerende og glanset lykkehistorie som enhver annen som er kokt opp på den gamle MGM mye.
Braddock og Baer-kampen gir filmen sitt klimaks, men det er ansiktet mellom Mr. Crowe og Mr. Giamatti som gir den bite. Ingen av artistene er på toppen av formen her -- Mr. Crowes kroneprestasjon forblir 'The Insider', Mr. Giamattis, ikke overraskende, er 'Sideways' - men de duetter fint. Mr. Crowe, ansiktet hans skarpere skråstilt enn det har vært på mange år, spiller Braddock som en motvillig kriger, en flink fyr som virker nesten fornærmet over å lede med knyttnevene. Skuespilleren pumper ikke opp heroikken, som ville ha passet dårlig for den upretensiøse Braddock, men blåser liv i Everyman som både landet og dets sportsforfattere trengte. Ut av ringen og overfor Mr. Giamatti, slipper Mr. Crowe inn på bokserens myke side, til tider vakkert; i ringen er han frastøtende troverdig.
Mr. Giamatti gjør mye av skuespillet sitt med øyenbrynene, noe som ikke gjør forestillingen mindre fornøyelig. Gould var like mye fikser som manager, og skuespilleren får deg til å se mannens alle vinkler like rent som om de var tegnet med linjal og kompass. I sin bok gjentar herr Schaap en samtidig observatørs teori om at hvis Gould hadde vært en bedre manager, ville Braddock ikke ha lidd så mange karrierenedturer. Mr. Howard og hans samarbeidspartnere tester ikke akkurat det grumsete vannet, men de sørger for at vi ser at boksing er et stygt spill uansett hvor sympatiske spillerne er. I en av de mest effektive scenene oppfordrer Gould febrilsk Braddock til å knekke motstanderens nese og «fylle ansiktet hans med blod». Dette er en kampfilm der blodet ikke dribler.
Med en morder av en sportshistorie og to førsteklasses skuespillere, kan ikke Mr. Howard gå veldig galt. Regissøren er en god håndverker og har i nyere filmer blitt trukket til stadig mørkere temaer, kanskje fordi mørke i den eldgamle beregningen av mainstream-produksjon er lik tyngde. I sin siste film, 'The Missing', en stram western knyttet til den gryendeste grenseklisjeen (hvite kvinner kidnappet av plyndrende indianere), brukte Mr. Howard en dyster palett og lot (eller bare så) sine to hovedroller, Cate Blanchett og Tommy Lee Jones, slipp deg løs. Regissøren gjentar stort sett den samme formelen her, hjulpet av den samme talentfulle kinematografen som han brukte for «The Missing», Salvatore Totino, og hans mangeårige redaktører Mike Hill og Dan Hanley, hvis harde klipp intensiverer den butte kraften til hvert slag.
Kampene er brutale, til tider blomstrende, og avgjørende for filmens egen butte kraft. Som noen musikalske sang-og-dans-numre, bryter de inn i hovedhistorien, og gir sårt tiltrengt lindring fra Braddocks grøssende myke ekteskap. Samlet sett skaper kampene også en slankere, slemmere parallellfortelling. En av tilfredsstillelsene med 'Askepottmann' er at historien som utspiller seg inne i ringen til slutt ikke er den samme som Mr. Howard, hans manusforfattere og komponisten Thomas Newman ser ut til å selge. Askepottmannen deres er den anstendige lille fyren som bekrefter det filmfolk kaller den menneskelige åndens triumf. Historien Mr. Crowe forteller, med Mr. Giamatti på hagle som en glad Mephistopheles, er historien om en mann som, etter å ha tatt blodprøver fra andre, tydelig likte smaken.
'Askepottmann' er vurdert til PG-13 (foreldre advares sterkt). Kampscenene er intenst voldelige og til tider langvarige.
Cinderella Man åpner i dag over hele landet.
Regissert av Ron Howard; skrevet av Cliff Hollingsworth og Akiva Goldsman, basert på en historie av Mr. Hollingsworth; direktør for fotografering, Salvatore Totino; redigert av Mike Hill og Dan Hanley; musikk av Thomas Newman; produksjonsdesigner, Wynn Thomas; produsert av Brian Grazer, Mr. Howard og Penny Marshall; utgitt av Universal Pictures, Miramax Films og Imagine Entertainment. Spilletid: 144 minutter. Denne filmen er vurdert til PG-13.
MED: Russell Crowe (Jim Braddock), Renée Zellweger (Mae Braddock), Paul Giamatti (Joe Gould), Craig Bierko (Max Baer), Paddy Considine (Mike Wilson), Bruce McGill (Jimmy Johnston) og Ron Canada (Joe Jeanette) .
