En ny utfordring for en engelskmann og hunden hans
Jeg håper du vil tilgi meg for å si det – og jeg håper filmskaperne vil tilgi meg også – men 'Wallace and Gromit: The Curse of the Were-Rabbit' har tvunget meg til å gruble over filmens dypeste mysterier. Hvorfor, for eksempel, hjemsøker og beveger visse ansikter oss som de gjør?
Jeg tenker på Gromit, den stumme og lojale animerte hunden hvis uselviskhet og intelligens kan stole på, når ting blir skikkelig gale, for å redde dagen. Gromit har ingen munn, og likevel er ansiktet hans et av de mest uttrykksfulle som noen gang har vært engasjert på skjermen. Spesielt er brynet hans - et fremspring som henger over de sfæriske, slyngede øynene hans - et nesten uovertruffen følelsesregister. Resignasjon, bekymring, ømhet og avsky blir alle levende i den plastelinaklumpen. For å holde sakene innenfor DreamWorks-menasjeriet, kan du sammenligne Gromit med Shrek, som har de genetiske fordelene til Mike Myers's Scot Burr, en mengde kjendis-stemmede sidekicks og rivaler, og toppmoderne dataanimasjonsteknologi. Bra for han. Men Gromit, laget for hånd og animert av en møysommelig stop-motion-prosess, har noe Shrek aldri vil tilegne seg i hundre oppfølgere: en sjel.
Og denne upretensiøse pochens spillefilmdebut, etter opptredener i tre sublime halvtimes kortfilmer, er dermed en høytidelig anledning (selv om selve filmen er helt tullete). Ansiktet hans går nå inn i pantheonet av stjerner hvis karisma overgår tale. Keaton, Chaplin, Garbo -- la dem nå gi plass til Gromit. Noe som på ingen måte er å forringe Wallace, hans gründereier, som snakker i stemmen til Peter Sallis og som personifiserer alle de tradisjonelle dydene til den provinsielle engelske middelklassen. (Hans mangler er helt hans egne, selvfølgelig.)
Uansett, 'The Curse of the Were-Rabbit' finner mester og hund som driver et skadedyrbekjempelsesfirma som spesialiserer seg på human destruksjon av kaniner. Disse skapningene infiserer de lokale hagene på tampen av en viktig grønnsakskonkurranse, og setter gigantiske gresskar og gulrøtter i fare samt Gromits premiemelon.
Å gi ly til kaninene truer med å overvelde Wallace og Gromits beskjedne husholdning, og derfor finner Wallace opp en enhet som vil kurere deres sug etter ferske råvarer, med forutsigbare katastrofale resultater. Det jeg mener er at det er forutsigbart at resultatene vil bli katastrofale, men den spesielle formen på katastrofen kommer med en herlig overraskelse fra fantasien til Nick Park og Steve Box, som regisserte filmen, og Mark Burton og Bob Baker, som de skrev det. De har også satt sammen en fin støttende rollebesetning av grenser, ninnies og lokale biddies, spesielt en pompøst skurk ved navn Victor (uttrykt av Ralph Fiennes) og hans aristokratiske forlovede, den flammehårede Lady Tottington med grønntommel (trillet av Helena) Bonham Carter), ellers kjent som Totty.
Det kallenavnet er mildt sagt slem britisk slang, og det er noen få andre hint av uhygge i filmen, og legger til et snev av Benny Hill-vulgaritet som er helt passende for dens sensibilitet. Animasjonen er et vidunder -- desto mer fordi de mest krevende sekvensene virker nesten tilfeldig kastet av gårde. Wallace og Gromits verden er et av de få genuint eksentriske stedene igjen i filmene, et sted hvor klumpete, deigete karakterer oppnår en særegen verdighet til tross for deres groteske trekk og latterligheten i omstendighetene deres.
Det er en verden jeg har lengtet etter å besøke helt siden barna mine hadde på seg båndene til 'A Close Shave' (tidligere kjent i huset vårt som 'den med den slemme hunden'), 'The Wrong Trousers' ('den ene) med den slemme fuglen') og 'A Grand Day Out' ('den når de går til månen'). Jeg var litt bekymret for at mer overfladisk sofistikerte fornøyelser – «Lizzie Maguire» eller hvilken som helst tweener sitcoms barna er i i disse dager – hadde erodert appellen til Wallace og Gromit, men det trenger jeg ikke ha. Vi hadde alle en fantastisk tid. Kanskje det var den gigantiske pelskledde var-kaninen, eller kanskje glimtet av romantikk mellom Wallace og Totty, eller til og med det oppløftende og næringsrike pro-grønnsaksbudskapet (som gir gjenklang med den implisitte vegetarismen til Mr. Park og Peter Lords 'Chicken Run'). . Alt det og mer, er jeg sikker på. Men for meg, mest av alt, var det Gromits panne, som ga meg fornyet forståelse for filmens magi. Hadde jeg bare hatt en sånn hund.
Wallace og Gromit The Curse of the Were-Rabbit åpner i dag i New York og Los Angeles.
Regissert av Nick Park og Steve Box; skrevet av Mr. Box, Mr. Park, Mark Burton og Bob Baker; direktører for fotografering, Dave Alex Riddett og Tristan Oliver; redigert av David McCormick og Gregory Perler; musikk av Julian Nott; overvåkende animatør, Loyd Price; produsert av Claire Jennings, Carla Shelley, Peter Lord, David Sproxton og Mr. Park; utgitt av DreamWorks Animation og Aardman Features. Spilletid: 85 minutter. Denne filmen er rangert som G.
MED STEMMEN TIL: Peter Sallis (Wallace), Ralph Fiennes (Victor Quartermaine), Helena Bonham Carter (Lady Campanula Tottington), Peter Kay (PC Mackintosh), Nicholas Smith (Rev. Clement Hedges) og Liz Smith (Mrs. Mulch) ).
