Savnet barn ser ut til å være funnet, men familien hans er på tap

Bedrageren

NYT-kritikerens valg

I regi avBart Layton

Dokumentar, biografi, krim

R

1t 39m

Som sin smilende antihelt og sjefforteller, seriesvindleren Frédéric Bourdin, Bedrageren er glatt, manipulerende, ustabil og jevnt forvirrende. Det er også en av de mest underholdende dokumentarene som har dukket opp siden Exit Through the Gift Shop, en film som på samme måte er besatt av rollespill og bedrag.

Den britiske regissøren avledet på en smart måte vår motvilje mot Mr. Bourdins selvtilfredse narsissisme og frekke amoral. Bart Layton presenterer denne bisarre sanne krim-fortellingen fra flere synspunkter. Den resulterende collagen av intervjuer, re-enactments og hjemmevideoopptak beviser det perfekte mediet for den kronglete historien om Nicholas Barclay, en tenåring fra Texas som forsvant i 1994.

Da, tre år og noen måneder senere, en nøye kamuflert Mr. Bourdin dukket opp i Spania, og hevdet å være den savnede gutten og bevæpnet med grufulle detaljer om tortur og overgrep, skulle ingen ha trodd ham. Hvordan kunne en 23 år gammel, ravnehåret fransk-algerier gi seg ut som en 16 år gammel blond, blåøyd amerikaner?

Det spørsmålet blåser insisterende gjennom denne forunderlige reléen av offisiell inkompetanse, familiært selvbedrag og genial dobbelthet. Men Mr. Layton er mindre opptatt av å fange sannheten enn i å legge ut dens mange forkledninger: uten unntak kokongert i et utvalg hettegensere, hatter og skjerf, Mr. Bourdin (og hans stand-in for gjeninnføringer, Adam O'Brian) smyger seg gjennom filmen som et muterende virus. Alle er forurenset, fra Child Protective Services og USAs ambassade i Madrid til amerikanske nyhetsmedier og F.B.I. Og ikke minst Nicholas sin traumatiserte familie.

Jeg vasket hjernen hennes, skryter Mr. Bourdin av sitt første møte med Nicholas’ eldre søster, Carey Gibson, hvis ansikt i intervjuer bærer utseendet til en kvinne som forventet en valp til jul og pakket ut en hoggorm.

Resten av familien til Nicholas fremstår like sløyd, og lar oss lure på hvor lenge listen ville ha fortsatt hvis ikke en usannsynlig helt hadde drevet frem i den folkelige formen til Charlie Parker, en privatetterforsker og innbitt ledetrådsniff. Rundt mage og mistenksom i sinnet kaster Mr. Parker seg på historien, bryter den til bakken og drar med den til et reisemål som setter spørsmålstegn ved nesten alt vi nettopp har sett.

Uangrende til slutten, herr Bourdin presiderer over denne tragedien med frastøtende selvrespekt. Men regissøren hans, i samarbeid med redaktøren Andrew Hulme, nekter å gi avkall på kontrollen over filmens tone. Ved å bruke uventede oppbluss av humor – når en telefon ringer på en politistasjon, blir den besvart av en herlig montasje av kjente detektiver på liten skjerm – og trassig frekke rytmer, letter Mr. Layton stemningen uten å gjøre lett av forbrytelsen. Faget hans gjør det helt alene.

Bedrageren er rangert R (Under 17 krever ledsagende forelder eller voksen foresatt). Noe språk, men mest løgn, fordømte løgner og ingen statistikk overhodet.