Korea som kan ha vært: Seoul som en stor japansk by

Et vakkert designet og ambisiøst eksempel på koreansk kino, '2009 Lost Memories' konfronterer det politiske og nasjonale fiendskapet mellom Korea og Japan med forbløffende direktehet og ikke så lite originalitet. Regissøren, Lee Simyung, har i samarbeid med Lee Sanghak skrevet et manus som hopper uventet fra actionthriller til science-fiction-drama uten å miste menneskeheten under nasjonalismen av syne. Resultatet er en imponerende, om enn for lang, første funksjon som sannsynligvis vil øke japansk hackles og koreansk brennevin i omtrent like store forhold.

Først litt historisk bakgrunn. Da Japan gjorde Korea til sitt protektorat nær begynnelsen av det 20. århundre, ble den japanske guvernøren Ito Hirobumi utnevnt til bosatt general. Attentatet hans av en koreansk nasjonalist i 1909 var utløseren for Japans annektering av Korea, en situasjon som ville vare til slutten av andre verdenskrig og involvere overgrep mot hundretusenvis av koreanere. (Til i dag har den koreanske minoriteten i Japan kun status som 'permanent bosatt' og blir rutinemessig diskriminert.)

Denne filmen presenterer en alternativ historie, som begynner med fiaskoen til Hirobumis fremtidige leiemorder. I dette scenariet har Japan alliert seg med USA, seiret i andre verdenskrig og erobret Korea. I 2009 er Seoul Japans tredje største by, og de fleste koreanere har forlatt sin arv og adoptert japanske navn.

Men en liten gjeng med koreanske motstandskjempere fortsetter å forvirre dette blandede samfunnet, og når medlemmene angriper en kunstutstilling, utpeker det japanske etterforskningsbyrået sine to beste politimenn – Sakamoto Masayuki (Jang Donggun) og hans mangeårige kompis Saigo Shojiro (Nakamura). Toru) -- for å finne ut hvorfor.

Filmen kunne lett ha dukket opp som lite mer enn et stilig skrik av koreansk forargelse, men ved å kanalisere fortellingen hans gjennom det følelsesmessig taggete partnerskapet til Sakamoto og Saigo, gir regissøren hans fortelling drahjelp og hjerte. Den halvkoreanske Sakamoto kjenner på draget av delte lojaliteter og er i krig med seg selv. «Det renner skittent blod i kroppen min,» sier han til Saigo, mens vi legger merke til de nedslitte koreanske distriktene og den tilfeldige rasismen til hans overordnede. Saigo, en fullblods japaner, vet at vennskapet deres ikke kan konkurrere med hans troskap til Japan.

Til tross for filmens emosjonelle kraft, er den imidlertid lastet med bombastiske og pretensiøse pauser. Mye tid er for eksempel bortkastet mens kameraet spretter mellom djevelsk kjekke SWAT-teammedlemmer som ser meningsfullt på hverandre. Filmen er også 20 minutter for lang og altfor glad i sakte film. En sentral scene -- en japansk festival som er intercut med en brutal underjordisk massakre -- fortsetter med en så uutholdelig sløvhet at spenningen forsvinner fullstendig.

Men mens det amerikanske publikummet kan gnage på de rolige rytmene, skaper filmens nydelige 35-millimeter-trykk kunst fra den skarlagenrøde blomsten av lasere på svarte uniformer og et hav av mørke paraplyer mot stålgrå betong. Mr. Lees '2009' kan være turgi, men den er også veltalende og perfekt symmetrisk - arbeidet til en regissør som, hvis han noen gang får tak i tempoet, vil være gull.

Filmen '2009 Lost Memories' er rangert R (Under 17 krever ledsagende forelder eller voksen foresatt). Den har gjennomgripende, sterk vold.

2009 Lost Memories åpner i dag på Manhattan.

Regissert av Lee Simyung; skrevet (på koreansk og japansk, med engelske undertekster) av Mr. Simyung og Lee Sanghak; direktør for fotografering, Park Hyunchul; redigert av Kyung Minho; musikk av Lee Dongjun; kunstdirektør, Kim Kichul; produsert av Kim Yoonyoung og Seo Junwon; utgitt av ADV Films. På Imaginasian Theatre, 239 East 59th Street. Spilletid: 136 minutter. Denne filmen er rangert som R.

MED: Jang Donggun (Sakamoto Masayuki), Nakamura Toru (Saigo Shojiro), Seo Jinho (Oh Haelin), Ahn Kilgang (Lee Myunghak), Chun Hojin (Kim Junhwan) og Shin Gu (Takahashi).