Er en kinostudier den nye M.B.A.?

RICK HERBST, som nå går på Yale Law School, kan ennå vise seg å være det nåværende tiårets arketypiske filmfag. Tjuetre år gammel ble han uteksaminert fra University of Notre Dame i fjor, hvor han studerte filmskaping uten intensjon om å bli filmskaper. Han så heller på hovedfaget som en måte å lære om maktstrukturer og hvordan individer påvirker hverandre.

'Folk som er utstyrt med sosial makt og prestisje er i stand til å bruke film og mediebilder for å forsterke sin makt - vi må se til film for å gi makt til de som er marginalisert eller for øyeblikket ikke representert,' sa Herbst, som ser for seg en fremtiden på den offentlige politiske arena. Filmens felles natur, sa han, har en tydelig kraft til å påvirke store grupper, og han forventer å bruke sine filmiske ferdigheter til å gjøre akkurat det.

I en tid hvor gategjenger advarer informanter med DVD-produksjoner om skjebnen til 'snuskere' og både terrorister og deres motstandere rutinemessig kommuniserer i forseggjort iscenesatte videoer, er det ikke helt overraskende at filmskolen -- promotert som et skudd på en jobb i underholdningsindustrien -- begynner å tiltrekke seg de som tror at kino ikke så mye er et yrke som fremtidens fagspråk.

Omtrent 600 høyskoler og universiteter i USA tilbyr programmer innen filmstudier eller relaterte fag, et antall som har vokst jevnt og trutt gjennom årene, selv mens profesjonelle arbeidsmuligheter i filmbransjen fortsatt er små. Ifølge Bureau of Labor Statistics er det bare rundt 15 050 jobber for filmprodusenter eller regissører, noe som betyr bare noen få hundre åpninger, i beste fall, hvert år.

Gitt gapet mellom aspirasjon og mulighet, har filmutdanning ofte vist seg å være lite mer enn en dyr omvei på veien til å gjøre noe annet. Aaron Bell, som ble uteksaminert som hovedfag i film fra University of Wisconsin i 1988, slet seg gjennom år med uinspirerende ikke-fagforeningsarbeid med å administrere mannskaper på reklamefilmer, TV-piloter og sporadiske innslag før han fikk sin ikke-filmatiske jobb med å designe reklame for Modern Luxury Media LLC, en Chicago-basert magasinutgiver.

«Du har liksom en illusjon som kommer ut av filmskolen om at du vil jobbe inn i denne lille kretsen av kreative, men du er faktisk mer lurt som tekniker,» sa Mr. Bell, som nå er 39.

For noen neste generasjons studenter er imidlertid ikke lenger målet om en Hollywood-jobb. De vil heller lage filmteknikk -- nylig demokratisert av digitalt utstyr som reduserer kostnadene for et bilde til noen få tusen dollar og gjør selve ordet 'film' til en anakronisme -- grunnfjellet for karrierer så langt unna som juss og militæret .

Ved University of South California, hvis School of Cinema-Television er landets eldste filmskole (etablert i 1929), tar halvparten av universitetets 16 500 studenter minst én kino-/tv-klasse. Det er mulig fordi Elizabeth Daley, skolens dekan, åpnet sine klasser for universitetet for øvrig i 1998, i tråd med en ny filosofi som sier at filmiske ferdigheter faktisk er for verdifulle til å være begrenset til filmverdenen. 'Det største digitale skillet er mellom de som kan lese og skrive med media, og de som ikke kan,' sa Daley. 'Vår kjernekunnskap må tilhøre alle.'

Faktisk har til og med noen som først meldte seg på U.S.C.s filmskole for å dra nytte av dens allment anerkjente posisjon som en førsteklasses portal til Hollywood begynt å se på filmferdighetene sine som en ny form for leseferdighet. En slik er David Hendrie, som kom til U.S.C. i 1996, etter et opphold i militæret som hadde til hensikt å bli filmskaper, men – selv etter å ha hatt produsenten/regissøren Robert Zemeckis som mentor – fant han seg tiltrukket av skolens Institute for Creative Technologies, hvor han lager militærtreningsapplikasjoner i en rekke virtual reality-, spill- og filmformater. En film han utviklet ble privat vist for regissørene John Milius og Steven Spielberg, som ønsket å forstå militærets fremtidsvisjon.

«Det var som en filmstudents drøm,» sa Mr. Hendrie, som likevel tror at han allerede har vokst fra alt han sannsynligvis ville oppnå på studiokretsen. «Jeg ble stadig mer demoralisert av mine erfaringer med å prøve å pitche meg selv som regissør for filmer som «Dude, Where's My Car?» sa Mr. Hendrie. «Hva jeg gjør her på I.C.T. snakker til de andre interessene jeg alltid har hatt, og til slutt begeistret min lidenskap mer.'

De siste ukene har medlemmer av en gategjeng i Baltimore sirkulert en DVD som advarte mot svik, pakket inn i et omslag som så ut til å vise tre døde kropper. Det og serien med grufulle henrettelsesvideoer som har dukket opp i Midtøsten er kanskje bare det mest ekstreme ansiktet til en kompleks form for post-literacy der filmisk grafikk og filmisk fortelling har blitt vanlig.

Forener seg lett med den voksende digitale folkekulturen, og noen filmfag har rett og slett begynt å skape kunstformer utenfor den etablerte filmbransjens grenser. I et slikt tilfelle slo Wes Pentz, også kjent som DJ Diplo – en utdannet utdannet ved Temple University i 2003, hvor filmfagledere oppfordres til å finne opp nye karriereveier i museer, fritidsbedrifter og andre steder – med sitt varemerke Hollertronix, en stil etter modell. filmiske lydspor. «Jeg tenker på at sangene mine har en bevegelse, som jeg ville sett i en film, og det er en narrativ følelse i dem,» sa Mr. Pentz, som sa at han hadde lært å ramme musikk annerledes på grunn av sin erfaring fra filmskole.

På den offentlige politiske arenaen håper studenter som Yales Mr. Herbst å øke den politiske debatten med produksjoner som er langt mer spisset enn den mest politiske spillefilmen. Selv et bilde som «Hotel Rwanda», med sitt ublinkende blikk på afrikansk folkemord, er «en suppekjøkken-tilnærming», sa Herbst: «Du blir tilbudt noe å spise, men det er ingen vitaminer.» Ved å bringe film direkte inn i politikken forventer han å kaste objektivitet ut av vinduet og endre mening – kanskje ikke et urealistisk mål i en tid da Edward, i litt av det en overskrift i The Wall Street Journal karakteriserte som 'film noir', Edward D. Jones & Company meglerhus har gått inn i kampen om den foreslåtte overhalingen av Social Security med en høyt produsert video.

Til en viss grad bidrar en slik utvidelse allerede til å gi økonomisk mening om filmutdanning, som tidligere ofte var en lang vei til ingensteds. 'De fleste finner veien, og ferdighetene de lærer fra oss, kan brukes på andre karrierer og sysler,' sa Dale Pollock, dekan ved School of Filmmaking ved North Carolina School of the Arts, om studentene sine. 'Så vi kaster ikke bort tiden eller pengene deres.'

Enda mer, fru Daley, U.S.C. Cinema-Television-dekan argumenterer for at å generalisere slike ferdigheter har blitt en integrert del av filmskolens oppdrag. Mer enn 60 akademiske kurs ved U.S.C. krever nå at studentene lager semesteroppgaver og prosjekter som bruker video-, lyd- og internettkomponenter - og for fru Daley er det ikke nok. 'Hvis jeg fikk viljen min, ville vårt honours-program for multimediekunnskap være påkrevd av alle studenter ved universitetet,' sa hun.