«Human Capital»-anmeldelse: The Waiter's in a Coma. Tennis noen?

Denne filmen ser ut til å levere riff på klassen, men byr på bare likegyldighet og en morsom vending av Marisa Tomei.

Menneskelig kapital

I regi avMarc Meyers

Kriminalitet, drama

1t 35m

Når du kjøper en billett til en uavhengig anmeldt film gjennom nettstedet vårt, tjener vi en tilknyttet kommisjon.

Hva skal vi med en film som Human Capital? Den åpner med at en bankettsalskelner, et sted i Westchester, blir kjørt av veien og inn i koma, og deretter tilbringer resten av sine 97 minutter med folkene som kanskje gjorde det. Filmen er ikke bekymret for servitøren, eller familien han var på vei hjem til. De andre karakterene bryr seg heller ikke.

Jeg kunne tilgitt likegyldigheten hvis vi hadde blitt slått ned for en solid karakterutforskning eller et saftig moralsk essay. Men kanskje jeg krever for mye av en film som ikke kunne giddet å kalle seg noe mer enn Human Capital.

De løse kildene er en amerikansk roman (av Stephen Amidon) og en mye bedre italiensk film med samme navn, fra 2013. Men den italienske filmen, som Paolo Virzì regisserte, hadde et margdypt instinkt for klasse. Det var høyere kostnader. Menneskene i den var fremmede, med skarpere vinkler; de var i live. Denne nye filmen, som Oren Moverman skrev, Marc Meyers regisserte og har deler for Liev Schreiber og Marisa Tomei, er en karakterstudie som ikke har gjort leksene sine.

Etter at bilen treffer servitøren, spilt på et blunk av en karismatisk Dominic Colón, hopper historien et annet sted. En eiendomsmegler ved navn Drew Hagel (Schreiber) kjører tenåringsdatteren sin, Shannon (Maya Hawke), for å henge med kjæresten hennes, Jamie (Fred Hechinger), i familiens storslåtte betong-, stein- og stålgård. I stedet for å kjøre hjem, moper Drew rundt på eiendommen. Jeg visste at jeg var inne i en tøff time og en halv time da Jamies far, Quint (Peter Sarsgaard), får en last Drew og i stedet for å si jeg elsker ' Ray Donovan !’ eller Hvilken forsvarslinje var du på? inviterer ham til å hjelpe til med å vinne en tenniskamp.

Drew er så opptatt av Quint og hedgefondet han driver at han tar opp et brolån på 300 000 dollar for å investere i det. Søknaden hans er full av økonomisk overdrivelse. Men han trenger inn - faktisk så desperat at han avviser et anrop fra Shannon som sier: Det er bare datteren min.

Schreiber spiller denne rollen som om det var en dybde til Drew. Han gir ham en sterk arbeidermanns New York-aksent. Men filmen gir ham ikke noe å spille. Ikke noe overbevisende. Når Drews kone, Ronnie (Betty Gabriel, ynkelig underbrukt), forteller ham at hun venter, ser han uberørt ut. Vi skal lure på: Er han tenker på Quints firma ? Risikoen ved å utføre opptatthet er at du kan ende opp med å se kjedelig ut. Uansett, det er tydelig i det øyeblikket du hører Sarsgaard hvesse sin første linje at Drews 300K ikke har noe annet sted å gå enn sørover.

Akkurat da jeg trodde jeg ikke kunne ta mye mer av Drews desperate valg, bytter Moverman perspektiv, til Tomei, som spiller Jamies mor, Carrie – hår, nyanser, pels, et snev av snoot. Vi ser henne ha en dag - hun besøker sin mentalt fraværende mor, kjøper noen klær og, for spark, et nedslitt gammelt filmpalass. (Barn har aldri sett «Singing in the Rain»!)

Dette er filmens mest vellykkede strekning. Kanskje fordi det ikke krever stor fantasi for å trylle frem livet til en ulykkelig rik dame. Bøker og såper har århundrer av dem. Gi henne en sexy å flørte med, gi henne et knusende slag, la Marisa Tomei gjøre skuespillet. Jeg vet ikke om hun har det bra her, men hun virker absolutt investert og knyttet til den hun deler en scene med.

Hun er imidlertid ikke nok. Etter hvert går manuset videre til en tredje P.O.V. det er ment å utdype de to første. Alt det er å si om det er at det involverer Alex Wolff, som spilte den torturerte sønnen i Hereditary og vet hvordan man kan vri dramaet fra selv en dietttragedie. Han er omtrent den eneste personen her som kan. Wolff er skånet for resten av rollebesetningens stønn som: All denne angsten er påtakelig og menneskelig elendighet er en profittindikator, og når ble eliten et så skittent ord? Ingenting av det har forresten noe med servitøren å gjøre. Husker du ham?

Filmen kan hevde at det å gjøre ham ubetydelig er hele poenget. Men filmskaperne virker ikke interessert i en ekte klassekrise. Dette er et garn. Og jo lengre tid det bruker på å ignorere ham, flørte med ulykken hans, jo bedre er jeg overbevist om at han har det.

Menneskelig kapital

Ikke rangert. Spilletid: 1 time og 35 minutter.