Hip-Hop Conundrum: Hvordan kan en hallik være en helt?
Hiphopen har klart å få til et pent triks som har unngått de fleste musikalske sjangere: den har blitt både mer mainstream og mindre respektabel. De største hiphop-hitene er vanligvis fylt med rim som må klippes kraftig før de kommer på radiostasjonene, og rapperne selv opplever at all denne radioaktiviteten neppe gjør dem mindre radioaktive. 50 Cent selger flere plater i Amerika enn noen andre, men han er så nært identifisert med vold og sex at ingen mainstream-politiker ville gå i nærheten av ham.
Så la oss i det minste være glade for at forfatteren og regissøren Craig Brewer tok seg bryet med å ikke ignorere denne gåten. Filmen hans 'Hustle & Flow', satt i Memphis hip-hop-verden, åpnet fredag og tjente 8,1 millioner dollar i helgen, mer enn det dobbelte av budsjettet. Og i stedet for å dukke hiphopens mest ubehagelige elementer, setter filmen dem i sentrum. Hovedpersonen er DJay (fremstilt av Terrence Howard, som påvirker en merkelig bakkedrabbing), en hallik og en veldig liten narkohandler som selvfølgelig også er en ambisiøs rapper.
DJays hiphop-drømmer avhenger av skjebnen til et spor som sannsynligvis ville ha fått et ustøtende navn i en mer engstelig film. Men Mr. Brewer har bygget filmen sin rundt en komposisjon med tittelen 'Whoop That Trick', selv om manuset gjør det klart at dette ikke er DJays førstevalg. Først vil han kalle det 'Beat That Bitch', men hans utøvende produsent protesterer og sier at radiostasjoner ikke vil spille det. En annen potensiell tittel, 'Stomp That Ho', blir avvist av samme grunn.
Disse titlene er merkelige, men ikke, som hiphop-fans vet, usannsynlige. David Banners spor 'Mama's House', for bare å nevne ett, har massevis av ho-tramping. Tekstene til 'Whoop That Trick' (som ikke, bortsett fra den setningen, angår trick-hooping) ble skrevet av veteranen Memphis-rapperen Al Kapone, med et fantastisk, truende beat av byens dominerende hiphop-mannskap, Three 6 Mafia. Og Mr. Howard frikjenner seg selv fint: han høres ikke ut som verdens (eller til og med nabolagets) beste rapper, men han høres ikke ut som en ikke-rapper heller.
Hvordan har det seg at sanger og følelser som disse har blitt så populære blant hiphopstjerner og – enda viktigere – fansen deres? Hvordan kan en hallik være en helt? Det er nettopp det spørsmålet 'Hustle & Flow' reiser, men kan selvfølgelig ikke svare på. Men for å være rettferdig er det et spørsmål som ingen andre ser ut til å kunne svare på.
Fra den slemmere-enn-det-høres merkelappen ('Alle må ha en drøm') til den kraftige fantasien om livet i gettoen, takler 'Hustle & Flow' en snusket verden slik filmer ofte gjør, og gjør den samtidig sensasjonell og de - Sensasjonaliserer det. Helten vår kan ikke bare rappe om hallikvirksomhet; han må være hallik også, med en tøffe stall av prostituerte. Dette er den livlige verdenen som trekker seerne inn.
Men samtidig kan han faktisk ikke være en ekte hallik, for (siden han er helten vår) må han i grunnen være hyggelig, en hallik med et hjerte av gull. Han virker virkelig ivrig etter å styrke kvinnene som også, bemerker han, er hans primære investorer. Og den merkelige ironien med 'Whoop That Trick' er at vi aldri ser DJay gjøre noen ekte kikking, selv når en prostituert prøver å få ham til å banke henne opp. Det eneste unntaket er når en kvinne får et lett, nesten vennlig smell, som hjelper henne til å synge bedre.
Og når det gjelder selve sangen, forklarer DJays white beat-maker, Shelby (spilt av DJ Qualls), mer til publikum enn til noen i rommet, at en ho kan være mannlig så vel som kvinnelig, spesielt i sørstatsslang. (Det er premisset som ligger til grunn for David Banner-sporet.) I alle fall er ordet 'triks' vanskelig, fordi det kan referere til enten en prostituert eller til hennes john; tatt på den måten, kan 'Whoop That Trick' være den fornærmede yawp av en lei sexarbeider.
Når du hører «Whoop That Trick» på filmens utmerkede Atlantic Records-lydspor, høres DJay – og i forlengelsen av Mr. Howard – spesielt usmidig ut. Slaget hans kan ikke sammenlignes med den fete, pimpish kjeleplaten du får fra Orange Mound, Tenn., veteranene 8Ball & MJG på «Tell Me Why», for bare å nevne ett høydepunkt.
Men nesten til tross for seg selv, illustrerer filmen noe om den forførende måten hiphopstjerner bruker hallik-og-ho-bilder på. Mens filmen etablerer en ganske bokstavelig karakter ('halliken' som hallik) og deretter bøyer seg bakover for å forsikre seerne om at han tross alt er en hyggelig fyr, gjør mange rappere det motsatte. Vi vet – eller vi tror vi vet – at de er profesjonelle musikere, ikke halliker i det virkelige liv. Men de finner utspekulerte måter å antyde at de kanskje ikke er så hyggelige likevel, og de sliter med å unngå den typen forsikring som Mr. Brewer er så ivrig etter å gi.
Som det skjer, spiller filmen med i hovedrollen for rapperen Ludacris, som gir en imponerende, rastløs opptreden som Skinny Black, en suksessfull rapper som besøker hjembyen hans. I det virkelige liv har Ludacris en stor sommerhit som tilfeldigvis er en halliklåt, liksom. Det er «Pimpin' All Over the World», en luftig og ufarlig hyllest til hans egen høye livsstil. Det virker merkelig passende at mens Mr. Brewer jobber overtid for å få hallikvirksomhet tilbake til sin bokstavelige betydning, bruker en av stjernene hans det som bare et annet synonym for å ha det gøy.
'Hustle & Flow' fremstiller hip-hop som en verden der menn (og bare menn, som mange kritikere har bemerket) kan la stemmen sin bli hørt, men rappere tror selvfølgelig ikke helt på ytringsfrihet: de tror på betalt ytring , som betyr at de mest av alt tror på lyttere. Du skulle tro at dette ville være der DJays trening som hallik – om enn en saktmodig en – kan komme godt med, men lyttere er merkelig nok fraværende fra denne filmens hiphop-økonomi, som drives mer av tilbud enn av etterspørsel.
Kanskje folk som sitter på kinoer vil ha forløsende avslutninger, men når de samme menneskene setter seg i bilene sine og skru opp musikken, ser det ut til at de vil ha noe annet. Tydeligvis ønsker de å bli lokket, mobbet og smigret av rappere som stadig ikke klarer å leve opp til våre beste forventninger og nekter å oppfylle våre verste. Vi krever ikke at de skal være halliker i det virkelige liv, men vi krever heller ikke at de skal ha hjerter av gull. Tennene vil klare seg fint.
