Et skittent tema og varianter

'Aristokratene' er - hvordan skal jeg si det? -- en essayfilm, et arbeid med møysommelig og gjennomtrengende vitenskap, og som sådan en av de mest originale og strenge kritikkene i noe medium jeg har møtt på lenge.

For de av dere som ikke allerede har lagt fra seg avisen og hastet av gårde for å kjøpe billetter (og jeg gir herved fullmakt til annonseavdelingen i ThinkFilm til å gipse forrige setning hvor den måtte ønske), kanskje jeg skal legge til at 'The Aristocrats' også er ev. den skitneste, styggeste, mest ekstravagant obskøne dokumentaren som noen gang er laget. Visuelt er det like tamt som noe annet på PBS eller VH1s «Behind the Music», men det er knapt et minutt med skjermtid som ikke inneholder en referanse til skatologi, incest, bestialitet og praksiser som ingen eufemismer eller latinske navn har vært for. oppfunnet.

Filmen, laget av Penn Jillette (den høyere halvdelen av Penn and Tellers magi og komedie) og Paul Provenza, som regisserer, blir utgitt uten rangering, og en teaterkjede har allerede avslått å bestille den, med den begrunnelse at dens appell. er for smal. Det er en måte å se det på, men det er sikkert få uttrykksformer som er mer universelle enn den skitne vitsen. De som er nysgjerrige på hvorfor dette burde være slik -- hvorfor vi fra en veldig tidlig alder er tilbøyelige til å le av referanser til sex, ekskrementer og andre kroppslige aktiviteter -- kan selvfølgelig konsultere vismenn som Henri Bergson, Sigmund Freud eller den stemningsfullt navngitte Gershon Legman , forfatter av tobindets 'Rationale of the Dirty Joke.' Men ingen av disse lærde mennene er så morsomme som 'Aristokratene', eller som å avsløre, gjennom eksempler og analyser, av håndverket og tradisjonen som er involvert i det profesjonelle komikere kaller 'working blue'.

Mr. Jillette og Mr. Provenza starter med et enkelt premiss og en enkelt vits, en som har en lang og esoterisk historie som går tilbake til vaudeville-dagene. The punch line er tittelen på filmen, og oppsettet, som foregår på en talentbookers kontor, har en eim av gammel 'Broadway Danny Rose'-sigarrøyk over seg.

Jeg vil ikke si noe mer, fordi jeg ikke kan jobbe blått i dette rommet, og også fordi jeg ikke vil ødelegge det. Poenget med 'aristokrater'-vitsen, og med filmen, er imidlertid at den egentlig ikke kan ødelegges, delvis fordi den er så dårlig ('det motsatte av en vits, egentlig,' funderer en komiker) og delvis fordi humor ligger i leveringen. Mens profesjonelle komikere sjelden bruker det på scenen – som George Carlin påpeker, de fleste komikere forteller egentlig ikke vitser på scenen – liker de å prøve ut sine egne versjoner på hverandre, og konkurrerer om hvem som kan si det skitneste, mest ekstreme, mest sjokkerende og lengste versjonen.

Gjennom en serie intervjuer med en all-star rollebesetning av dusinvis av artister, TV-skribenter og andre intellektuelle - blant de mest kjente er Whoopi Goldberg, Robin Williams, Jon Stewart, Drew Carey og de animerte guttene i 'South Park' - filmskaperne velter to biter av mottatt visdom om humor. Den første er at det som er morsomt ikke kan forklares, det andre at det dør ved repetisjon. Faktisk, jo mer du hører vitsen – og du hører den, i biter og stykker og hele veien gjennom, minst 60 eller 70 ganger – jo dypere setter du pris på dens særegne fascinasjon. Og når forskjellige komikere reflekterer over betydningen og historien – Mr. Carlin er spesielt gjennomtenkt i denne forbindelse – forstår du kodene og skikkene til det særegne lauget som lever av å prøve å få oss andre til å le.

Underveis lærer du noe om historien til amerikansk komedie. Chris Rock forklarer at i gamle dager var frekkhet ikke så tabu for svarte komikere fordi de ble ekskludert fra TV og mainstream teatre og klubber. Phyllis Diller på sin side hevder at første gang hun hørte vitsen hun besvimte, og at det generelt sett ikke var den typen humor en kvinne ville hengi seg til. Denne forestillingen utfordres av Lisa Lampanelli og briljant undergravd av Sarah Silverman, som gir vitsen sin skumleste, morsomste bøyning ved å late som om det ikke er en spøk i det hele tatt.

Og mens 'The Aristocrats' er full av hylende morsomme øyeblikk - blander Kevin Pollak vitsen med et Christopher Walken-inntrykk; Paul Reiser, Gilbert Gottfried og Bob Saget (ja, han) leverer spesielt ekle gjengivelser -- det virker på sinnet så vel som det morsomme beinet og gag-refleksen. Det får deg til å reflektere over mysteriene med timing, kontekst og levering, de aspektene ved disiplin som gjør komedie til en kunst og skiller proffene fra cocktailparty-kjedlene. Det tar deg også dypt inn i id-landet, ikke bare til individuelle komikere (hvorav noen har ganske skumle id-er), men også inn i det grumsete kollektive terrenget av begjær, regresjon og frykt der vi alle startet og hvor noen få modige sjeler gjenstår å tjene til livets opphold.

The Aristocrats åpner i New York og Los Angeles i dag.

En film av Paul Provenza og Penn Jillette; regissert av Mr. Provenza; redigert av Emery Emery og Mr. Provenza; musikk av Gary Stockdale; produsert av Peter Adam Golden; utgitt av ThinkFilm. Spilletid: 86 minutter. Denne filmen er ikke vurdert.

MED: Jason Alexander, Drew Carey, George Carlin, Phyllis Diller, Whoopi Goldberg, Gilbert Gottfried, Eric Idle, Eddie Izzard, Lisa Lampanelli, Kevin Pollak, Paul Reiser, Don Rickles, Chris Rock, Bob Saget, Sarah Silverman, Jon Stewart, Robin Williams og andre.