FILM; En Scene Stealers store poengsum
FAMKE JANSSEN – som en berg-og-dal-bane, høy og bratt buet – har en spennende sommertur. Som Jean Grey, den telepatiske, telekinetiske protegeen til professor X, var Janssen en del av teamet som ikke bare arresterte den hevngjerrige Magnetos søken etter verdensherredømme i ''X-Men'', men som også hadde tjent inn superheltmodige 144 millioner dollar kl. billettkontoret i fem uker etter utgivelse. Nå, som åpner på fredag, kommer Valerie Breimans romantiske komedie ''Love and Sex'', en publikumsbehager på forrige vinters Sundance-festival.
Inntil nå har den nederlandskfødte, 5-fot-11-tommers Ms. Janssen vært spesialist i scene-stjele biroller. Oppmerksomme seere vil huske at hun i et par filmer i 1998 spilte Petra, en louche-gambler som kaster seg mot en steinblokk Matt Damon i ''Rounders'' og Bonnie, bokredaktøren som fungerer som muse for den utakknemlige Kenneth Branagh i Woody Allens ''Kjendis'' I sin første minneverdige sekundære rolle var hun Xenia Onatopp, den slemme jenta fra Bond som med glede knuste motstanderne med nøtteknekkerlårene i ''Goldeneye'' (1995).
Men det er ikke så lett å beholde eksmodeller som faktisk kan opptre evig i biroller, og i ''Love and Sex'', spille en karakter som er enda mer vilt forestilt enn en telekinetisk mutant - en seksuelt robust magasinforfatter ved navn Kate med et rotete privatliv -- fru Janssen, 34, får bryte ut.
''Vanligvis bare fniser du eller noe når du leser et manus,'' sa Janssen en ettermiddag i forrige måned på en SoHo-restaurant, ''men denne gangen lo jeg høyt. Jeg tenkte, jeg vil virkelig være henne. Dessuten hadde jeg aldri vært den kvinnelige hovedpersonen i en film, og jeg hadde egentlig aldri laget en romantisk komedie. Det hele føltes for godt til å være sant.''
Det var det nesten ikke. Fru Breiman, som debuterer her som spillefilmforfatter og -regissør, sier at hennes semi-selvbiografiske manus hadde svekket i fem år, med casting som en av de store hang-ups. På grensen til å gi opp håpet dro hun sammen med venner for å se ''Kjendis.'' ''Jeg ble så imponert over hvordan hun klarte å lage noe ut av ingenting,'' sier Breiman om Janssen. ''Og for at en slik kvinne skal bli dumpet av Kenneth Branagh! Jeg tenkte umiddelbart at dette kunne være Kate.''
Fru Janssen er den typen kvinne som en gang kunne ha blitt promotert som ''en tenkende manns sexsymbol.'' Ingenting ved Janssen personlig fjerner inntrykket av kul intelligens. ''Jeg ser ikke på TV,'' innrømmer hun, og legger skarpt til: ''Det er visse ting jeg prøver å unngå, som skuespillerinne, bare for å forhindre at verden min blir så smal som den kunne vært.''
Et av Breimans første inntrykk av Janssen var at hun var ekstremt godt lest (hun foretrekker klassikerne). Men det som trakk Janssen til delen var at Kate ikke hadde alle svarene, noe hun identifiserte seg med.
''Jeg elsket det faktum at Kate virkelig er et rot, at hun er forvirret og usikker og har problemer med livet sitt og menn og forhold. Men det virket nytt for meg at hun er veldig lite unnskyldende om hvem hun er, hva hun velger å gjøre, hvilke menn hun bestemmer seg for å ligge med. Hun sier: 'Vel, dette er hvem jeg er. Du kan like det eller ikke, men jeg ber ikke om unnskyldning. Og alle vennene mine og familien kjenner meg mer som Kate enn de andre karakterene jeg har spilt. De sier alle: 'Herregud, vi har endelig sett mange av deg på skjermen.' ''
Det ser ut til å være bare en midlertidig tilfeldighet at for øyeblikket er fru Janssens liv like uregjerlig som karakterens: hun er løsrevet (hun skilte seg fra mannen sin i fjor), hjemløs (hun jakter på leiligheter på nedre Manhattan) og uten jobb (en film i boksen, ingenting annet planlagt.)
Et av de mer sjarmerende elementene i 'Love and Sex' er forholdet mellom Janssen og hennes medspiller, skuespilleren og komikeren Jon Favreau. Relasjonen deres er merkbar fra karakterenes første tiltrekning, gjennom hode-over-hæl-perioden og videre inn i lunkenhet, brudd, utilfredsstillende bestevennskap og tilbake igjen.
De to skuespillerne har en veldig realistisk kjemi: hun er søt, men litt mottakelig for overreaksjon; han er morsom og avslappet, men skarp. Hun, som hun påpeker, har store føtter; han, som han innrømmer, har et stort hode. Gitt den korte, 21-dagers skyteplanen, er ikke kjemien noe som kunne ha blitt pleiet eller for den saks skyld forfalsket. ''Jeg visste at hun var vakker og at hun kunne opptre,'' sier Favreau, ''men det jeg ikke var sikker på var om hun kunne være morsom. Men så fort jeg kom på jobb med henne og så hvor ekte hun var, ble jeg solgt. Det er veldig sjelden å se noen som er både vakre og morsomme.''
Ms. Breiman sier: ''Jon fikk Famke til å le i scenene deres på en måte som virkelig fikk henne til å le.''
En scene som underholdt begge skuespillerne kommer på et tidspunkt da romantikken deres begynte å bli vanlig. ''Opprinnelig skulle det bare være at de to i sengen leste,'' forklarer Janssen. ''Da tenkte vi: 'Hvorfor ikke gjøre det morsomt?' '' De kom på ideen om at en av dem skulle bryte vinden. Opprinnelig skulle Favreau være gjerningsmannen og Janssen den som skulle svare. ''Han sa: 'Jeg skal gi deg beskjed når.' Noe han aldri gjorde, men i stedet gjorde som jeg gjorde det! Og da måtte jeg reagere. Og selvfølgelig holdt Valerie det inne. Som jeg elsker - når filmskaperen er trygg på øyeblikk som er spontane.''
MS. JANSSEN (hennes fornavn, Famke, uttales fam-KEY, betyr ''liten jente'' på en provinsiell nederlandsk dialekt) er en av tre søstre i showbusiness: hennes eldre søster, Antoinette, er regissør, og hennes yngre søster, Margolein, er en skuespillerinne; begge studerte teater gjennom hele ungdomstiden.
''Måten jeg kom inn i det føles på en måte som juks sammenlignet med dem,'' sier Janssen, hvis mer omskrevne vei tok henne først til Universitetet i Amsterdam for å studere økonomi. ''Nederlenderne er et veldig praktisk folk,'' sier hun som forklaring.
Året hennes på universitetet viste seg å være, som hun sier det, ''den dummeste ideen jeg noen gang har hatt.'' Snart bukket hun under for de som hadde oppmuntret henne til å ta opp modellarbeid, som til slutt tok henne til Amerika. Hun dukket opp på forsidene til Elle, Mirabella og andre motemagasiner, tjente mye penger og trakk seg tilbake på toppen av karrieren, tidlig på 90-tallet. Hun meldte seg deretter inn ved Columbia University for å studere litteratur og begynne å spille skuespill, men det gikk flere år før hun i det hele tatt begynte på audition for deler.
''Jeg ønsket å bli god før jeg begynte,'' sier hun. ''Jeg ville ikke falle på ansiktet mitt. Jeg hadde sett hva som skjedde med andre modeller.''
Hun fortsetter å bringe det samme forsiktige fokuset til valg av roller. ''Jeg har lært å ikke ta en del basert på om det potensielt kan være et stort karrieretrekk,'' sier hun. ''Når filmen ikke gjør det bra økonomisk, sitter du igjen med en tom følelse, som om du har kastet bort seks måneder. Jeg prøver å ta avgjørelser basert på om regissøren eller de andre skuespillerne er folk jeg vil jobbe med, eller karakteren noen jeg vil spille.''
Dermed har hun endt opp med å jobbe med Woody Allen (''Celebrity'') og Robert Altman (''The Gingerbread Man''), John Irvin (''City of Industry'') og John Dahl (''Rounders'') . Hun gikk med på å gjøre ''X-Men'' fordi hun ønsket å jobbe med regissøren Bryan Singer, hvis arbeid på ''The Usual Suspects'' hun beundret.
''Tegneserietilpasninger i det siste har hatt en tendens til å bli litt blanke og dumme, og jeg visste at han aldri ville gjøre det på den måten, sier hun. ''Jeg trodde hans mørke tilnærming ville være interessant.''
IKKE så overraskende å høre fra en tenkende manns tenkende person, ''mørk'' er et adjektiv som dukker opp med en viss hyppighet i Janssens estetiske leksikon. Ordet kan best beskrive en rolle hun spiller i Mr. Favreaus nylig avsluttede film, ''Made'' som han skrev og regisserte. Det er en komedie om to håpefulle boksere som blir involvert med gangstere på lavt nivå i en hvitvaskingsordning.
''Han sa at han ville skrive en del for meg,'' sier hun, ''og han spurte meg hva jeg ville bli. Jeg sa at jeg ville gjøre noe spennende, noe mørkt, noe annerledes. Så fra det skrev han meg en rolle som stripper som er alenemor og som har hatt et narkotikaproblem tidligere - en mørk, interessant karakter.
''Jeg er fascinert av mørket,'' sier Janssen. ''Ut av mørket kommer skapelsen.''
