FILMANMELDELSE; En Down-Home Ramblin' Persona fra Brooklyn

Balladen om Ramblin' Jack

I regi avAiyana Elliott

Dokumentar, biografi, musikk

PG-13

1t 52m

For å se på den værbitte 69 år gamle syngende cowboyen kjent som Ramblin' Jack Elliott, ville du aldri gjette at han begynte livet som Elliott Adnopoz, sønn av en middelklasse-jødisk lege.

Mens han vokste opp i Brooklyn, husker han i ''The Ballad of Ramblin' Jack, datteren Aiyanas rørende og skarpt oppsiktsvekkende dokumentarportrett, det nærmeste han møtte mot bronkoser, var hester som trakk melkebiler nedover Linden Boulevard.

Blant annet er Elliotts overbevisende dokumentar, som åpner i dag på Filmforum, en gripende casestudie av en særegen amerikansk besettelse: manien for selvoppfinnelse. Filmen viker ikke unna å avsløre den høye prisen en slik selvoppfinnelse kan medføre. Mens de har dyp respekt for artisten, folkesanglegenden og arkivar som Mr. Elliott ble, er ''The Ballad of Ramblin' Jack'' også et ødeleggende portrett av en mann som er så oppslukt av å leve ut fantasien sin at han ikke klarer å møte hans mest grunnleggende familieansvar.

Filmen følger Elliott, som vokste opp uten noen gang å kjenne faren sin, på veien med ham mens hun prøver å sikre seg et dyptgående en-til-en filmintervju. Han unnslipper henne til slutt. Ved slutten av filmen begynner du å mistenke at årsaken til unndragelsen hans kan være at han visste at hvis han gikk utenfor sin egen myte i fem minutter, ville han risikere psykisk oppløsning.

Du lurer også på om det samme kan gjelde for den andre selvskapte folkemusikklegenden, Bobby Zimmerman, som forvandlet seg til Bob Dylan et tiår etter at Ramblin' Jack adopterte hans fantasi-alter ego. Mr. Dylan er forresten en torn i øyet til Mr. Elliott. Som forskjellige vitner husker det i filmen, ble Mr. Dylan tidlig på 1960-tallet Mr. Elliotts stjerneklare akolytt, og studerte og imiterte scenebevegelsene og fortellerstilen som Mr. Elliott selv hadde hentet fra Woody Guthrie.

Men når Mr. Dylan hadde absorbert det han trengte, brøt han forbindelsen deres, slik at Mr. Elliott følte seg lurt. I filmen hører vi fra Arlo Guthrie, Odetta, Dave Van Ronk og Kris Kristofferson, men ikke fra Mr. Dylan.

Men som filmen tydeliggjør, har Mr. Elliott, gjennom sine reiser og akkumulerte musikalske lore, fullt ut fortjent sitt artistnavn og legende. Han var besatt av alt vestlig siden barndommen, og var en rodeo-fanatiker og en ivrig tilhenger av Grand Ole Opry på radio. Som 14-åring løp han hjemmefra og ble med på en rodeo hvor han jobbet som brudgom og lærte å spille gitar.

Etter å ha hørt Guthrie på radio i 1950, ble han så betatt av sin robuste, tydelige stil og lidenskapelige identifikasjon med den vanlige mannen at han besøkte ham og endte opp med å bo i Guthrie-husholdningen. På midten av 50-tallet reiste Mr. Elliott over hele landet og drev og samlet blues og tidlige countrysanger.

For en tid dannet han et minneverdig musikalsk partnerskap med Derroll Adams, en Oregon-banjovelger hvis dype stemme sto i dramatisk kontrast til Mr. Elliotts høye, tongy. Han giftet seg også med June Hammerstein, en ung skuespillerinne som ble hans de facto veisjef mens han turnerte i Europa. Vintage filmklipp og fotografier fra 1950- og 60-tallet viser at han har vært en kjekk, sprudlende cowboy-skurk, og man kan bare forestille seg sporet av knuste hjerter han etterlot seg.

Da Mr. Elliott kom tilbake til USA i 1961, hadde legenden hans gått foran ham i den blomstrende Greenwich Village-folkescenen, hvor han ble anerkjent som den beste flatplukkede folkegitaristen. Men folkemusikken tok mer kommersielle retninger som han foraktet. Han gikk sine egne veier, og forble en omvandrende minstrel og folkepurist som i løpet av de neste tre og et halvt tiårene knapt tjente til livets opphold.

Han giftet seg også tre ganger til. Hans fjerde kone, Martha (filmskaperens mor), en salt, sprudlende kvinne, gjør det nesten alle andre gjør når de blir spurt om Mr. Elliotts særheter: hun kaster opp hendene og glimter med det hardføre smilet til en som overlevde ham.

Filmen dveler ikke ved Mr. Elliots veitrøtthet, nesten fattigdom og kamper med narkotika under de mange magre årene. Forsinket utmerkelse kom endelig da hans første innspilling på 20 år, ''South Coast,'' vant en Grammy for beste tradisjonelle folkealbum i 1996, og president Clinton tildelte ham National Medal of Arts i 1998. Men materielt sett er livet hans fortsatt en kamp for å få endene til å møtes.

Årsakene til Mr. Elliotts mangel på kommersiell suksess er åpenbare. Han blir husket av alle som upålitelig og uorganisert til det punktet at han ikke klarte å planlegge et show på forhånd. Og selv om han har skrevet noen fine originale sanger, har ingen kommet inn i kanonen slik Guthries og Mr. Dylan har gjort. Bare én verdifull opphavsrett kunne ha gjort hele forskjellen. Likevel, i mytisk forstand, kan det være slik Mr. Elliott egentlig foretrekker å være: obskur, legendarisk, ren til slutten, men fattig.

BALADEN OM RAMBLIN' JACK

Regissert av Aiyana Elliott; skrevet av Elliott og Dick Dahl; direktør for fotografering, Elliott; redigert av David Baum og Susan Littenberg; musikk fremført av Ramblin' Jack Elliott; produsert av Elliott, Paul Mezey og Dan Partland; utgitt av Lot 47 Films. På Film Forum, 209 West Houston Street, South Village. Spilletid: 105 minutter. Denne filmen er ikke vurdert.

MED: Ramblin' Jack Elliott, Arlo og Nora Guthrie, Pete Seeger, Odetta, Dave Van Ronk og Kris Kristofferson.