Borgerskapets diskrete masochisme
I KVELD avsluttes den 43. New York Film Festival med Michael Hanekes 'Caché' ('Skjult'), en formelt fingernem, nervepirrende spenningsfilm om foreldres angst, borgerlig ond tro og sikkerhetens skjøre, illusoriske natur i den moderne verden. . I den spiller Daniel Auteuil og Juliette Binoche Georges og Anne Laurent, et kultivert, komfortabelt og kanskje selvtilfreds parisisk par hvis liv rasler når videobånd og skumle tegninger begynner å ankomme på dørstokken deres.
Med deres bokforet hus, deres stille og elegante middagsselskaper og deres upåklagelig høytonede karrierer -- hun jobber på et forlag, mens han er programleder for et populært litterært talkshow på TV -- bør Anne og Georges føle seg rett på hjemme på Lincoln Center. Ikke bare representerer de franske sosiale typer kjent fra tidligere programmer (fjorårets festivalåpning, 'Look at Me', for eksempel, eller et hvilket som helst antall utvalg i Film Society of Lincoln Centers årlige Rendezvous With French Cinema), men de kan også provosere frem en mumling av gjenkjennelse fra publikum. Hadde de bodd i New York, det vil si at sjansen er stor for at Georges og Anne ville vært blant publikum. (Og hvis de bodde i Brooklyn, kan de være de dysfunksjonelle foreldrene i «The Squid and the Whale», Noah Baumbachs bidrag til festivalen, som åpnet på kino i forrige uke.)
Når han beskriver seg selv og sin kone, bruker Georges Laurent ordet 'bobo'. Begrepet ble populært for noen år siden av den konservative samfunnskritikeren David Brooks (nå en op-ed spaltist for The New York Times), og det får noe i oversettelse, fordi den øvre middelklassebohemismen den betegner opptar en sikrere og synlig plass i fransk kultur enn det gjør her. I alle fall er et trekk ved sensibiliteten som Mr. Hanekes karakterer deler med filmens sannsynlige seere en disposisjon for masochisme. Ikke som en seksuell praksis så mye som et spørsmål om estetikk, og kanskje også om politikk. 'Caché' tar inn liv med privilegier og selvtilfredshet og gir tilbake straff. De psykologiske plagene rettet mot Anne og Georges virker helt irrasjonelle og umotiverte, den typen opplevelser som får en til å spørre: 'Hva har jeg gjort for å fortjene dette?'
Etter Mr. Hanekes syn er ikke dette et retorisk spørsmål. Der det er straff, må det være en forbrytelse. I tidligere filmer som 'Code Inconnu' og 'The Time of the Wolf' har han aldri vært en som har gitt karakterene sine antagelsen om uskyld, og deres skyld har en tendens til å være både individuell og kollektiv. Han holder fast ved en sekulær visjon om arvesynden, det vil si en uten en kompenserende forestilling om forløsning. Nåde kan tenkes i små doser -- magre handlinger av vennlighet eller kjærlighet som knapt kan måle seg med de enorme ulikhetene, misbrukt makt og tankeløs grusomhet. Vanligvis har disse i det minste en implisitt politisk dimensjon. Den hemmelige synden bak Laurents' godartede fasade er forankret i Frankrikes kolonialistiske fortid og, mer indirekte, dens nåværende likegyldighet overfor innvandrerbefolkningen. (Det amerikanske litterære paret i 'The Squid and the Whale' har i mellomtiden ingen slik verdenshistorisk stigma; de er bare skyldige i å rote til barna sine.)
Flekken av rasisme – og dens nektelse av å forsvinne fra generasjon til generasjon – er også gjenstand for Lars von Triers 'Manderlay', som i likhet med 'Caché' tok turen fra Cannes til New York. (Begge vil ankomme amerikanske teatre om ikke så lenge.) Mr. von Triers kyniske syn på menneskets natur kan få Mr. Haneke til å se ut som Frank Capra, og i sin siste lignelse presenterer han et kjent skue av misbrukt uskyld. Denne gangen tryller regissøren frem en plantasje i det amerikanske søren der svarte fortsatt holdes i slaveri 70 år etter slutten av borgerkrigen. Det kan være vanskelig å ta herr von Triers nysgjerrige ideer om amerikansk historie på alvor, men i likhet med herr Haneke virker han spesielt interessert i å vende den sadistiske kraften i fantasien mot sitt antatte publikum. På skjermen er hovedtyngden av forakten hans rettet mot filmens utpekte liberale, en autoritær travel person som blander seg der hun ikke hører hjemme.
Noen kritikere har teoretisert at 'Manderlay' handler mindre om rase enn om Irak; i å frigjøre slavene og forsøke å reformere plantasjens økonomi, representerer hovedpersonen, en gangsterdatter ved navn Grace, visstnok arrogansen ved å prøve å påtvinge demokrati på folk som kanskje ikke ønsker det. Det virker mer sannsynlig at 'Manderlay' er et frittsvingende angrep på politisk korrekthet og blåstrømpe sosial ingeniørkunst pakket inn i lettvint anti-amerikanisme. Uansett er det Graces moralske hybris – det vil si hennes tro på fremgang, anstendighet og forbedring av samfunnet – som markerer henne som en hykler og en tosk.
Hun er også, i likhet med Anne og Georges Laurent, en surrogat for publikum. Ikke eksplisitt, selvfølgelig; hun er ingen bobo. Men hvis Laurents er intellektuelle i generisk, sosiologisk betydning av å lese de riktige bøkene og ha de riktige meningene, er Grace, spilt av Bryce Dallas Howard, den genuine artikkelen. Styrt av ideer prøver hun å bringe virkeligheten i samsvar med dem, med katastrofale konsekvenser som hun selv aldri trenger å møte fullt ut.
Men hun lider, og det gjør vi også. Brodden av filmer som 'Manderlay' og 'Caché' kan ha en helsebringende effekt, siden ubehaget de fremkaller, selv når det tar form av defensivt sinne, er en motgift mot den beroligende tryggheten vi finner andre steder. Men den masochistiske omfavnelsen av kunst som prøver å treffe oss der vi bor, kan gi sin egen perverse form for trøst. Å ha det dårlig med oss selv kan bli en måte å bekrefte vår egen godhet, et tegn på moralsk dyd og politisk bekymring som ikke koster mer enn prisen på en billett.
