Back With a Vengeance: The Music of the Night

'Altfor mange toner for min smak,' snuser en av innehaverne av Opéra Populaire i 'The Phantom of the Opera.' Jeg er ganske enig. Han snakker om de truende meldingene som det kontrollfreak-fantomet (Gerard Butler) sender til forskjellige medlemmer av selskapet, men klagen hans gjelder perfekt musikken til Andrew Lloyd Webber, hvis nådeløse bombast plager denne filmen som et dårlig tilfelle av hovne lymfeknuter.

Selvfølgelig er musikken til Lord Lloyd Webber hele poenget med filmen, og Joel Schumacher, regissøren, gjør sitt beste for å finne en visuell stil som matcher vulgariteten og pretensiøsiteten til lydsporet. Han lykkes beundringsverdig, og trekker på sin langvarige erfaring med å designe varehusvinduer for å produsere nesten to og en halv time med overfylte tablåer, hvis kumulative effekt sannsynligvis vil være en tilstand av hodepine og nervøs utmattelse. Denne typen skue kan fungere på scenen, der følelsesløs enervering noen ganger kan forveksles med begeistring, men denne skjermversjonen mangler både autentisk romantikk og spenningen ved et minneverdig skue.

Disse feilene er ikke rollebesetningens feil, som jobber hardt for å fange de store, delikate følelsene til denne ærverdige, mye tilpassede historien. Et sted i denne filmen er historien om en streven ung sanger, et plaget musikalsk geni og den flyktige blandingen av kunstnerisk ambisjon og besettende lengsel som binder dem sammen, men den er begravd i orkesterslam og kaotisk historiefortelling.

Lord Lloyd Webbers grundige kjennskap til kanonen for klassisk musikk fra 1700- og 1800-tallet er ikke i tvil, men hans forsøk på å tvinge frem et ekteskap mellom denne tradisjonen og moderne musikkteater representerer en seier av pseudopopulistisk grandiositet over smak - en handling av kulturell slakting i likhet med å gjøre en voliere av grasiøse svaner og strålende påfugler til en ordre av Chicken McNuggets. Sangene fyller ørene dine, men du vil neppe finne deg selv å nynne noen av dem etter at filmen er over (noe som kan være den eneste barmhjertige tingen med denne 'Phantom').

Ikke desto mindre er musikken teknisk krevende -- bare prøv å nynne på noen takter -- og fremkaller noen imponerende sang, spesielt fra Mr. Butler og fra den vakre Emmy Rossum, som spiller protegéen hans, Christine Daae. Fru Rossum, som var den myrdede datteren i Clint Eastwoods 'Mystic River', puster litt frisk luft inn i de klaustrofobiske, overpolstrede omgivelsene og bringer både en gnist av trass og et snev av melankoli til rollen hennes. Mr. Butler har tilstrekkelig fysisk og vokal tilstedeværelse til å gi fantomet litt dramatisk vekt, selv om det samme ikke kan sies om Patrick Wilson, som spiller fantomets rival (og Christines barndomskjæreste), den glatte ansiktet Vicomte Raoul de Chigny. Selv om alle i filmen skal være franskmenn, prøver bare Miranda Richardson, som leder av corps de ballet, en fransk aksent.

Minnie Driver, som den italienske divaen satt i scene av Christine and the Phantom, prøver litt dialekthumor og sier ting som ''Ee lava me!' og 'jeg spiste min 'at!' som om hun var på audition for en rolle i det neste Super Mario-videospillet. Dette passer for komisk lettelse i en film som ellers er kjent for sin vittighet. Selv om den er full av brøl og skrik om kjærlighet, kunst og musikkens ånd, mangler 'The Phantom of the Opera' bemerkelsesverdig ømhet eller ynde. Den gotiske skumlen som har holdt Gaston Leroux sin roman fra 1910 i omløp så lenge, har også blitt feid bort. Det er mørke korridorer, takrennelys, masker, kapper, korsetter og topphatter, men ingen følelse av mystikk eller fremmedhet.

For det, antar jeg, må du gå tilbake til Rupert Julians 1925-versjon, som hadde Lon Chaney i hovedrollen som fantomet. Den filmen, lenge sett på som en klassiker, har mange dyder, hvorav to virker spesielt relevante for øyeblikket: den er 93 minutter lang, og den er taus.

'The Phantom of the Opera' er vurdert til PG-13 (Foreldre advares sterkt) for noen voldsscener.

'The Phantom of the Opera' åpner i dag over hele landet.

Regissert av Joel Schumacher; skrevet av Andrew Lloyd Webber og Mr. Schumacher, basert på romanen av Gaston Leroux; direktør for fotografering, John Mathieson; redigert av Terry Rawlings; musikk av Lord Lloyd Webber; tekster av Charles Hart og Richard Stilgoe; koreografi av Peter Darling; produksjonsdesigner, Anthony Pratt; produsert av Lord Lloyd Webber; utgitt av Warner Brothers Pictures. Spilletid: 143 minutter. Denne filmen er vurdert til PG-13..

MED: Gerard Butler (fantomet), Emmy Rossum (Christine Daae), Patrick Wilson (Raoul de Chagny), Miranda Richardson (Madame Giry), Minnie Driver (Carlotta), Simon Callow (André) og Ciaran Hinds (Firmin).