En 60-tallshistorie som nå ser tidløs ut

I følge den mest kjente av mellomtekstene som av og til blinker på skjermen under Jean-Luc Godards «Masculine Feminine», «kunne denne filmen blitt kalt «The Children of Marx and Coca-Cola».» Trettini år etter filmen. først dukket opp, bare en av disse foreldrene overlever, men dette dokumentet om ungdommelig forvirring har ikke eldet ett minutt.

Om noe, er dens løsrevne, diskursive og sympatiske observasjon av den alvorlige dårskapen til pariserne før 1968 etter studentereksamen mer akutt og mer profetisk enn noen gang. Musikk, frisyrer og klessmak kan ha endret seg (selv om gensersettene, de tynne slipsene og tweedfrakkene ser ganske bra ut for meg), men Mr. Godards innsikt i stemningene og formspråkene for å bli voksen i storbyen Vesten er fortsatt uovertruffen. .

Det rene trykket som fra og med i dag vises på Film Forum forsterker inntrykket av filmens evige friskhet, det samme gjør de engelske undertekstene i en ny oversettelse av Lenny Borger.

Et sted midt i de raske kuttene, slingrende samtalene, innvendige vitser og dramatiske non-sequiturs som fortsatt er kjennetegnene på Mr. Godards stil, er en morsom og trist historie om romantikk. Jean-Pierre Léaud, som tar en pause fra å legemliggjøre sin generasjon som François Truffauts alter ego, Antoine Doinel, spiller Paul, en mopey kar som driver fra jobb til jobb og forfølger den vakre Madeleine (Chantal Goya), med en blanding av utholdenhet og likegyldighet.

Frieriet deres utspiller seg som en serie intervjuer, og de ser på hverandre med forsiktig kynisme. De ser ut til å mene at de er for sofistikerte for kjærlighet -- spesielt Pauls affekt virker som en forutanelse om den lette passive aggresjonen som på de amerikanske 1990-tallet ble kalt 'ironi' -- men egentlig er de for unge og distraherte å vite hva det er.

'Masculine Feminine' føles så nøyaktig delvis fordi det ikke gjør noen store krav til seg selv som et generasjonsdokument. Svart-hvitt-bildene (bildet av Willy Kurant) har en grov, umiddelbar umiddelbarhet, og selv de mest konstruerte scenene puster inn den friske luften i nåtid. Effekten er mindre som av en dokumentar -- selv om det er elementer av fly-on-the wall-cinéma vérité -- enn av en nyhetsfilm, om enn en mer opptatt av bevissthet og følelse enn av hendelser.

Hendelser trenger selvfølgelig inn. Paul og bestekompisen hans debatterer humørfylt de fineste punktene i politisk strategi, og Paul driver med venstreorientert militans med en god del mindre flid enn Madeleine bringer til ambisjonen om å være popsanger. Det er gester mot de Gaulle, og også mot den amerikanske krigen i Vietnam, men filmen handler mindre om politisk engasjement enn om ønsket om å være forpliktet til noe - en person, en idé, en sak.

Det er et ønske Mr. Godard behandler med øm skepsis når han legger merke til gledene og gåtene som gjør det vanskelig å oppfylle - for barna til Ronald Reagan og Red Bull like mye som for deres forløpere.

'Masculine Feminine' åpner i dag på Film Forum, 209 West Houston Street, South Village, og fortsetter til 24. februar. Box office: (212)727-8110.